Raske replikker og lange blikk

Rommet er opplyst av levende lys og har en aura av sjekking. De fleste oppmøtte hadde med seg støttehjul, mens andre valgte å fly solo.

Jeg kom sist inn i rommet og måtte derfor vandre litt ukomfortabelt rundt etter et ledig sete og en ledig partner av det motsatte kjønn. I øyekroken så jeg et lite bord med kun én stol, helt ved utgangen. En jente i rød UKEskjorte ba meg pent om å sette meg på det ensomme setet. Sekundet etter setter det seg en høy fyr i blå skjorte foran meg. Jeg begynner å lure på hva jeg egentlig har begitt meg ut på. I hjørnet har et par funnet hverandre – lenge før de andre har våget å hilse.

En stressende situasjon

To og et halvt minutt lyder instruksjonen fra høytalerne. Bjellen ringer og rommet eksploderer med ett i et kaos av stemmer som konkurrerer om hvem som får sagt mest på kortest mulig tid. Her gjelder det å være rask. Både i kommentaren og med smilebåndene. Et godt førsteinntrykk er alfa og omega. Fyren i blå skjorte leverer nettopp dette til min store lettelse, og 150 sekunder går altfor fort.

I tråd med fordommene er det mye rart som lusker i hjørnene på det stemningsfylte lokalet. Når kavaler nummer x setter seg ned med en overentusiastisk hilsen og et navn jeg overhodet ikke får med meg, blåser det liv i mine opprinnelige antagelser. Det hjelper ikke at det første som kommer ut av munnen på denne råtassen fra nord er et ønske om at jeg skal presentere tre matretter som jeg ville servert som mitt bidrag til VM i matkunst. Ikke det at jeg skjønner at dette har noe å si for min karakter mer enn at hans kulinariske fremtid kunne blitt rimelig trist hvis jeg valgte å si «Grandis med ekstra ost».

Da jeg var så uheldig å foreslå vilt som min hovedrett tok samtalen en helomvending til jakt. Jeg med min svært smale kompetase innen feltet ble kjapt redusert til smil-og-nikk taktikken. Nå kan jeg mer om både elg-, hjort- og rypejakt. Heldigvis var det andre som fant tonen raskt. Rundt meg var det lengtende blikk i gjennskinnet av telysene som stod plassert midt på bordet.

Jurassic Park

«Synes du at du er kul?». En sløv, hengslete fyr hadde sluppet seg ned i stolen hvor det tre sekunder før hadde sittet en hyggelig kar fra Østlandet. Hvorfor denne personen stiller meg dette spørsmålet aner jeg ikke. Jeg hadde to muligheter. Jeg kunne si ja, og fremstille meg selv som et selvopptatt vesen med EQ på rundt 10, eller sagt nei, og være komplett blottet for selvtillit. Når bjellen ringer rynker han litt på nesen og sier, tja, du er vel kanskje litt kul.

Når jeg så er på vei ut av lokalet blir jeg raskt oppsøkt av kavaler Y. En artig kar med nese for programmering. Før jeg vet ordet av det får jeg et visittkort stukket i hånden og et løfte om en Jurassic Park-date. Jeg unnskylder meg og går raskt mot utgangen en erfaring, mange historier og et par nummer rikere.