– Rorbua hadde høyere seertall enn «Nytt på nytt»
Tidligere «Du skal høre mye»-programleder Tore Skoglund mener den gamle fortellertradisjonen er i ferd med å forsvinne.
«Skal vi ikke være dus og være venner», synger publikum mens Trond Myhre klimprer av gårde på pianoet sitt. Inn kommer Oluf, kanskje Mossa, eller en gammel nordlending som forteller logopedhistorier. Alt akkompagnert av latteren fra publikum og en flirende programleder: Tore Skoglund.
Fra 1987 til 2003 gikk «Du skal høre mye» sin seiersgang på NRK, direkte fra utestedet Rorbua i Tromsø. Nå har programmet blitt tatt videre til scene, med utsolgte forestillinger i blant annet Trondheim og Bodø.
– De siste årene har jeg jobba litt, men jeg har også vært plaga med helsa. Jeg begynner å bli gammel, så derfor måtte jeg fundere over hva jeg skulle gjøre videre.
– Med dagens øyne var det vi gjorde «peanøtts»
Programmet hadde sin storhetstid på 80-tallet, men det var tydeligvis ikke alle som likte det de så. Tre ganger ble «Du skal høre mye» meldt inn til Kringkastingsrådet av provoserte tv-seere.
– Den første kjendisen vi hadde med i programmet var Per Inge Torkildsen. Da ble det bråk.
– Hvorfor det?
– Det husker jeg ikke, men det var bare snakk om en bagatell. Kanskje det var en grovis. Det er vanskelig å vegre seg mot hva folk tenker, sier Tore, før han legger til:
– Det er jo alltid noen der ute som bare sitter og venter på å bli provosert. Med dagens øyne var jo det vi gjorde «peanøtts». Rundt 2000-tallet hadde Rorbua høyere seertall enn «Nytt på nytt».
Skoglund sparker oppover
Skoglund begynte tidlig med amatørrevy, og forteller at han alltid har vært interessert i humor.
– Jeg har alltid prøvd å ikke representere den ondskapsfulle humoren. Om jeg har lyktes, må andre bedømme. Om du skal sparke, så sparker du oppover. Mot dem som har fortjent det. Mot toppolitikere som ikke husker, ikke vil vite, og ikke har noen mening.
– Følger du med på ny humor?
–Ja, jeg ser en del stand-up, blant annet på Apollo i London. Hvis du sammenligner det du ser der med en gjennomsnittlig stand-up forestilling i Norge… Ja, jeg trenger ikke å si noe mer.
Forteller ikke historier på kjøpesenter
Den nordnorske fortellertradisjonen har alltid vært viktig for Skoglund. Dessverre mener han at de dagligdagse fortellingene er i ferd med å forsvinne.
– Fortellertradisjonen og den varme humoren er på vei ut. Det kan du sikkert ta en mastergrad i hvis du er interessert.
Disse organisasjonene kan stå på stand i august
Siste kulturopplevelse?
Jeg leste Jon Michelets siste bok om krigsseileren i jula. En gang i tida intervjuet jeg selv flere av de gamle krigsseilerne. Det var veldig sterkt.
Råd til Trondheimsstudentene?
Vær snille mot hverandre. Det omfatter det meste.
Kjendis du kunne tenke deg å bo i kollektiv med?
Kjendis? Ingen. Eller nei vent. Jeg kunne ha bodd i kollektiv med min gode venn Arthur Arntzen (Oluf, red. anm.) Han var et stort menneske som tålte å være kjendis.
Frykter du døden?
Jeg har mistet en sønn i kreft. Det unner jeg ingen. Personlig kan jeg ikke si at jeg ikke frykter døden, fordi da lyver jeg. Jeg skulle så gjerne ha blitt litt lenger her. Hodet fungerer, selv om kroppen skranter
Tidligere møttes man oftere på nærbutikken og prata med naboer eller en tilfeldig forbipasserende. Slik oppsto historiene og fortellerkunsten.
– Jeg kan ikke se for meg at folk møtes på samme måte på et kjøpesenter. Det er vel en del av den såkalte utviklingen, sier han med et smått ironisk flir.
Tore ringer med dumphone
Han mener de sosiale mediene også bærer sin del av skylden. Fortellingene blir ikke like gode om de er skrevet ned.
– Sosiale medier tar knekken på fortellertradisjonen, konstaterer Skoglund.
Selv har han en Facebook-konto, men noen smarttelefon kan han ikke ha. Skoglund holder opp en klumpete dumphone.
– Jeg må ha denne på grunn av pacemakeren min.
– Vi har trykkefrihet, ikke trykkeplikt
Skoglund mener at noen mennesker burde beskyttes mot seg selv.
– Vi har trykkefrihet, ikke trykkeplikt. Mediene har en tendens til å slippe til mennesker som burde skånes fra seg selv.
– Hva er den beste vitsen du har hørt?
– Det nekter jeg å svare på. En god vits må ha en overraskelse, og gjøre en saltomortale til slutt. De verste historien du hører er der man som tilhører aner sluttpoenget allerede halvveis inn i fortellingen.
