Ros og ris fra John Cleese
Man bør ligge lavt når «verdens morsomste mann» foretar lydsjekk.
Olavshallen. Onsdag. Det nærmer seg showtime for John Cleese, og Under Dusken har blitt sluppet inn i Store sal for å fotografere humorlegenden under lydprøven – som nærmer seg enda mer.
Vi sitter pent på første rad og venter på at komikeren, som er mest kjent fra TV-serien Hotell i særklasse og som medlem i humorgruppen Monty Python, skal vise seg. Et knippe lydteknikere subber rundt omkring mens de småprater rolig på trøndersk seg imellom. Bortsett fra de hurtige fottrinnene til fotografen, som svinser rundt for å finne den optimale kameravinkelen, er det ellers stille som graven her inne.
Vi hadde egentlig sett for oss at salen skulle bruse over av presse, men sannheten er at vi er mutters alene. Noe vi ikke klager over, vel å merke.
Komikerens manus ruller opp og ned på skjermene i lokalet. «Thank you, thank you, thank you. Thank you so much» står det øverst. Det kan late til at publikum har en manuspreget forestilling i vente.
196 cm over brystvortene
Vi er akkurat i ferd med å sjekke klokka for tredje gang da en velkjent skikkelse plutselig står rakrygget i rampelyset.
– Lyset er for sterkt. Alt for sterkt. Det må dimmes, fastslår en ru og nasal stemme på engelsk. Lyset dimmes øyeblikkelig, og Cleese nikker kort.
– Good, good. Good, mumler han.
Med hendene i lomma inspiserer komikeren scenen på måfå. Horden av undersotter han har i hælene ser nervøse ut. Den eneste lyden som høres er fotografen som piler rundt som en rotte nede på gulvet og knipser for harde livet. Selv sitter jeg rolig i en stol på første rad med notisblokken mellom fingrene. Publicom-fyren som slapp oss inn presiserte at vi ikke måtte ta kontakt med den høye mannen, det ville Cleese gjøre selv om han var interessert. Men det pleide han for øvrig sjelden å gjøre, la fyren til.
Jeg følger 70-åringens føtter med falkeblikk, og registrerer at han ikke har sokker i skoene. Plutselig stopper de bare anklene like foran meg. De gjør et lett vipp på helene, før det lyder et lite kremt.
Jeg reiser meg, fortsatt med blikket låst på skoene. Scenekanten rekker meg til brystvortene, og jeg lar blikket mitt klatre forbi et par lange dongeribukser, en uskyldig velferdsmage, en snerten bart, og helt opp til et par skarpe øyne som nesten befinner seg 196 cm over brystvortene mine. Øynene foran meg har tilhørt Basil Fawlty, Q og The Black Knight. Nå hviler de på meg.
– Well. I guess you’re here to ask me a question? sier John Cleese, med en stemme som renner over av kjedsommelighet.
Naturfagslærer og jurist
Jeg sparker til med en rusten femmer i engelsk og forteller at siden vi er fra en studentavis, må nesten spørsmålet bli hvordan årene som jusstudent var, og hvordan han var som student.
Han løfter blikket og ser utover den snart stappfulle salen, før han igjen senker blikket.
– Vel, jeg studerte altså jus ved Cambridge. Men før jeg begynte der, underviste jeg faktisk i naturfag ved min gamle skole. Ja da. Etter hvert følte jeg imidlertid at det ikke var motiverende nok, det var liksom litt begrensende. Skjønner du? Så da hev jeg meg altså på universitetsutdannelse.
Cleese forteller videre at han her ble med i Cambridge Footlights Revue, universitetets teaterklubb, hvor han blant andre møtte Stephen Fry, Emma Thompson og Peter Cook. Han fremhever sistnevnte med heftig ros og spør om jeg har hørt om ham. Av en eller annen grunn føler jeg for å nikke litt forsiktig til svar, og later samtidig som om jeg noterer iherdig.
– Well, do you? spør han akkurat idet høytalerne kobles til mikrofonen hans, og hele salen fylles med den rue stemmen til skikkelsen med lysende øyne som rager over meg.
– Yes , lyver jeg raskt.
Cleese fortsetter med å fortelle om hvordan han etter hvert ble mer interessert i Footlights, og mindre i selve utdannelsen.
– Men jeg var en helt grei student, altså. Ikke spesielt god, men heller ikke spesielt dårlig. Jeg bestod da eksamenene, ikke sant, brummer han.
Noen i følget hans sier et eller annet, Cleese snur på helen, og lydprøven er plutselig i gang.
Tid for kjeft
– Thank you, thank you, thank you.Thank you very much, runger det utover setehavet.
Han prater litt til den tomme salen, og kjefter blant annet ved tre anledninger på en tekniker som greier å bevege seg foran komikerens manusskjerm.
– He better not do that during the show, mumler han til en i følget sitt.
I tillegg er han misfornøyd med timingen på musikken som spilles.
– No! Don’t play it when I’m on stage! I’ll show you, utbryter han og går i gang med å vise.
Også Under Duskens fotograf får et lite stikk da den ustoppelige knipsingen brått irriterer Cleese.
– Don’t do that, it’s disturbing me, mumler han raskt, og fotografen forsvinner raskt inn i det mørke havet av stoler.
– Alright, my loves, I’ll see you later, sier 70-åringen etter noen minutter Han løsner mikrofonen og spaserer av scenen. Det kan se ut til at intervjuet er over. Jeg trøster fotografen litt, og så stikker vi. Det har utvilsomt vært et oppdrag i særklasse.
