Sitting Ducks

På forhånd kjente undertegnede i liten grad til bandet, men av Urørt-gutta kunne en spore tydelige aner til den norske 70-talls-progen. Som storfan av denne perioden i norsk musikkhistorie gledet jeg meg i betydelige mengder til gigen. Lite kunne jeg ane at det jeg trodde skulle være en times retroprogging kom til å vise seg å være en heller gjennomsnittlig, rett-frem rocking, og ikke av den spennende sorten heller.

Falske forventninger

Det startet bra. Bandet beskrev seg selv til UKA som «rocke-prega indie-psykedelisk studentmusikk med et snev av 60-tallets hylende toner», og det hørtes jo lovende ut det. Det fikk meg ikke til å glede meg mindre.

Norsk prog har stolte tradisjoner i band som Junipher Greene , Undertakers Circus og Høst. Det var glimt av disse i går, og når vi fikk dette så var det artig. Problemet til Sitting Ducks er at utover disse glimtene så var det hele ganske kjedelig. Det er simpelthen ikke nok egenart i bandet til å opprettholde interessen min.

Tredje låt ut var en cover av Jokke-klassikeren «St. Olavs plass». Den satt. Litt kjipt dog at låta jeg koste meg mest under settet var en coverlåt. Det var et dårlig tegn både for bandet og konserten. Jokke var forøvrig en god referanse konserten, for når Sitting Ducks ikke progger skikkelig er de en litt kjedelig og tannløs versjon av Joachim Nielsen & co.

Innsatsen på scenen var blandet. Der vokalisten og lead-guitaren sto godt på, fremstod resten av gjengen som litt sjenerte og tilbakeholdne. Jeg tok meg selv i å stå der og tenke «kom igjen for faen, ha det litt gøy!»

Uoppnådd potensiale
En god venn beskrev en gang norsk prog til meg som «litt dodgy, men med en særegen sjarm». Der har du Sitting Ducks på sitt beste, og det holder rett og slett ikke. Når du topper ut i litt dodgy, men med sjarm så er det ikke nok for undertegnede.

Siste låt ut fra «Ducksa» gikk langt i å rette opp intrykket mitt, for låta omfavner nettopp de gode sidene av bandet og gir slipp på de kjipe. Her progges det opp og ned, og i nesten alle retninger. Det er forbanna irriterende å se på. Irriterende fordi det er uforløst potensiale her. Og det gjør meg forbanna å se potensialet til Sitting Ducks bli vaska ut i kjedelig etteraping av de fire store.

Min oppfordring; progg mer!