Skreddersydd for identitetsutvikling

I Afghanistan var det under Taliban-regimet påbudt med burka for kvinner, og etter kulturrevolusjonen i Kina måtte nesten alle kinesiske menn ikle seg maodress. Der burkaen skulle vise lojalitet til Taliban, ble maodressen et symbol på det enhetlige folket, kledd likt i proletarisk solidaritet. Burkaen og maodressen bidro til å kontrollere befolkningen, men er ikke de eneste eksemplene på klesplagg med en annen funksjon enn den praktiske. På 1960-tallet ble bukser for kvinner sosialt akseptert, et resultat av en årelang kvinnekamp med funksjonalitet i kvinnelig klesdrakt for øyet. Buksenes inntog i kvinners klesskap var praktisk, men virket også frigjørende.

Brennhete plagg

Klær har til alle tider hatt makten til å provosere og skape debatt, og i aller nyeste tid er det burkaen som har fått debattantene til å spisse pennene. Det gjennomgående temaet for striden dreier seg om hvorvidt burkaen bør forbys. I Danmark kan nå muslimske kvinner med burka eller niqab bli avkrevd å vise ansiktet på bussen, på skolen og på jobb. I Frankrike er et liknende forbud på under utvikling, og i Belgia risikerer tildekkede kvinner straff i form av bøter dersom de skulle bryte lokale burkaforbud.

– Som feminist er jeg i mot ethvert forbud som måtte begrense kvinners frihet og integritet. For mange kvinner er burka en del av en deres religiøse selvrealisering og kvinnefrigjøring, med henblikk på kvinnen som sexobjekt, sier Bushra Ishaq, leder av Muslimsk studentsamfunn.

Ishaq presiserer at det ifølge Koranen ikke er nødvendig med burka. Hun kan forstå et forbud i tilfeller der et tildekket ansikt stenger for kommunikasjon, men mener man må differensiere mellom det private og det offentlige rom.

– Burka-debatten er en konstruert debatt som dreier seg om veldig få kvinner i Norge i dag, sier studentlederen.

I en dansk telling kom det ifølge Ishaq fram at det var 50 kvinner i Danmark som brukte burka. Hun mener at om man overfører tellingen til norske forhold kan det være så lite som ti.

Forandret symbolverdi

Eksempler på makten klær, eller mangelen på dem, har til å frigjøre og provosere er mange, uavhengig av om brukerne har vært i mindretall eller flertall. Fra korsettets død i første halvdel av 1900-tallet til bikiniens inntog 40 år senere, fra stramme bukser, korte skjørt, ingen BH og pushup-BH, til rosa herreskjorter og muslimske kvinners bruk av hijab. Etter hvert har imidlertid mange plagg mistet sin opprinnelige symbolverdi, og inntatt en annen rolle i samfunnet. Et eksempel er hijaben, som oppstod blant studerende førstegenerasjons innvandrere fra fattige kår i Egypt på 1970-tallet. Den var et resultat av nyreligiøsitet og antimaterialisme, og at man ville vise at man var en ærbar muslim som ville slippe unna blikk og uønskede tilnærmelser fra menn.

– Hijaben ga kvinner nye muligheter, men i dag er det mange grunner til at unge jenter velger å ikle seg hijab. Det kan være et individuelt ønske om å vise at man er muslim, at det er blitt mote eller et politisk statement, sier førsteamanuensis Berit Thorbjørnsrud ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitet i Oslo.

Hun påpeker at sosialt press og forventninger fra omverdenen kan føre til at jenter som i utgangspunktet ikke ville brukt hijab, ikler seg plagget; på samme måte som at det i ekstreme tilfeller foregår utfrysning i norske miljøer av ungdom som ikke har det riktige merket på buksa.

Thorbjørnsrud presiserer imidlertid at man ikke bør sette muslimske kvinners bruk av hijab i en særstilling, og kalle all bruk et resultat av tvang.

Stridsmiddel

Det er ikke bare i ungdomsmiljøer man finner en slags uniformering og en visshet om at klær ikke bare er klær. Det heter seg for eksempel at «Politiets uniform er politi- og lensmannsetatens ansikt utad», og flere grupperinger har brukt eller bruker bevisst påkledning til å påvirke. Enten for å skape frykt – som Ku Klux Klan i hvite kutter – eller for å skape tillit, som advokater i mørke dresser.

Påkledning har historisk sett vært et våpen brukt av undertrykte grupper til å skaffe seg mer frihet og større bestemmelse over egne liv – uavhengig av kjønn, religion eller sosial status. Fra kvinner i bukser til muslimske jenter med og uten burka. Klær må imidlertid kjenne sin begrensning som redskap for makt, for som Mao Zedong uttalte i 1938 nokså passende: «Våpnene er en viktig, men ikke avgjørende faktor i krigen. Den avgjørende faktor er mennesket og ikke en ting.»