Slaver av solen

SEIGMEN – STORSALEN – 28. SEPTEMBER

Det har gått over tretten år siden Seigmen spilte på Samfundet, men fredag kveld var det endelig mulig å la melankolske toner overta bygningen på nytt. Bandet ble oppløst i 1999, men etter seks år stod gjengen fra Tønsberg paradoksalt opp igjen i Dødens Dal under UKA-05, til Trondheims store glede. Etter kveldens stemning å dømme har det vært et etterlengtet gjensyn.

Foto: Maren Kronlund90-tallet ble tatt med storm av bandets fantastiske grunge-innslag blandet med rock og seig pop. I 2012 har de gjenoppstått, om mulig like populære, mystiske og originale. I salen står middelaldrende menn med hår ned til leggene side ved side med unge studentinner med promille høyere enn musikken spiller. Det er ingen tvil om at de klissete mennene er velkomne i byen denne fredagskvelden. Det er fullt i Storsalen, og stemningen er på topp allerede før konserten har begynt.

Kjernen blant publikum er virkelig med på allsangen. Ofte oppstår det vanskeligheter med å skille mellom sangene, spesielt blant yngre tilskuere, men på tross av dette runger varierende sangstemmer tvers over storsalens hjørner. Da de første sangene ikke er blant bandets mest kjente låter får konserten en litt treg start preget av mumling, men etter tredje låten er det klart for slageren «Slaver av Solen». Nå kan man ikke kalle det annet enn vilt. Gitarist Sverre Økshoff slenger midtveis ut et «Går det bra eller? Si det du óg Alex, jeg hører ikke». Det går bra. Salen er tydelig begeistret over vokalistens rene og mørke vokalprestasjoner, og det går virkelig knallbra.

Noen halvlitere senere er det klart for kveldens høydepunkt da «Metropolis» får igang et jubel som kan høres helt tilbake til Tønsberg. I sangens tekst krysser hovedpersonen fingrene. Publikum krysser fingrene. Han kler seg naken, og man forventer at salen skal gjøre det samme. Lufttrommer spilles i verdensklasse, headbangingen har begynt, fansen har funnet sitt katharsis.

«Vi valgte å opptre i Trondheim for syv år siden, og vi er glade for å være her igjen,» fortsetter vokalisten. Det har de tydeligvis all grunn til å være. Ved å lese publikum forstår man at den norske grunge-rocken ikke er død, og etter gode musikalske prestasjoner å dømme er Seigmen en av årsakene til dette. Spesielt på hit-låtene «Forevig og Alltid» og «Nemesis» får vokalisten, iført skinnhansker og skinnbukse, vist hvilket idol han er og hva han virkelig er god for.

Ølkøene troner når Storsalen, og konserten, begynner å gå mot slutten. Når bandet entrer scenen en siste gang, er vokalisten i bar overkropp og forventingene kan merkes i salen. Gjennom sangen «Døderlein» gjøres Storsalen om til et kor, og når «Hjernen er Alene» runder av det hele, kan man tydelig se blandingen av ro og spenning. Dette har de ventet på. Lightere tas frem, røyken brer seg utover og vokalisten trenger ikke synge en eneste av sine klare toner selv. Det klarer publikum fint selv.

Foto: Maren KronlundSEIGE KARER: Seigmen ga alt og litt til på Samfundet fredag kveld.En opptreden preget av forventninger. På bakerste rad er disse gått i oppfyllelse. Som en bølge forover mot scenen er drømmene blitt til virkelighet. Seigmen klarte å erobre Trondheim, igjen.