Småspennende sci-fi-skuffelse
District 9 er for mye action og for lite sci-fi, og lover mer enn den holder.
Et digert romskip har blitt parkert i lufta over Johannesburg. Ingen aner hvorfor, men på innsiden befinner det seg en haug med underernærte og ikke spesielt billedskjønne aliens. De minner om mennesker i kroppsfasongen, men er mildt sagt mindre siviliserte.
Den forkomne gjengen blir plassert på et eget område i Johannesburg, kalt «District 9». Campen utvikler seg etter hvert til en fengselsaktig ghetto, der vold og kriminalitet blir en direkte konsekvens av fattigdommen innenfor murene.
Utnytter ikke potensialet
Så langt alt vel. Filmskaperne har hevet seg på mockumentary-bølgen som har fostret en håndfull kritikerroste tv-serier og -filmer de siste årene. Dette formspråket fremstiller fiksjon som om det var dokumentar, noe som betyr virkemidler som håndholdt kamera, «intervjuer» midt i filmen, eller sporadisk skurr i lyd og bilde. Peter Jackson er forøvrig produsent for District 9 – en mann med god erfaring fra slik type film før han ble allemannseie med Ringenes Herre -trilogien.
Et nyere eksempel på en film av dette slaget er Cloverfield – som også kan plasseres i sci-fi-sjangeren. Men District 9 lover mer enn hva Cloverfield kunne tilby. Samfunnskritikk skjult bak et fiksjonsunivers kan ofte bli mer påtatt enn ønskelig, men kan også være en befriende og nettopp upåtrengende måte å opplyse publikum på. I District 9 sitt tilfelle føles dette aspektet egentlig mest halvhjertet. I takt med menneskenes misnøye med utyskene der inne bak gjerdene, åpner filmen mer og mer opp for en substans den aldri klarer å nå.
Kollaps i sluttfasen
Det igangsettes en operasjon for å flytte ghetto-aliene ut av byen. Wikus van der Merwe, lederen for det hele, styrer opplegget med stolt, strategisk hånd, og dertil mangel på medmenneskelighet (om man kan bruke et slikt begrep om noe som involverer rekelignende skapninger). Filmen tar imidlertid en vending når van der Merwe blir infisert og får en krepselignende klo, hvorpå han selv blir en av de flyktende.
Etter dette tar District 9 adskillig mer form av en standardisert actionfilm. Effektene er styggvakre og uttrykket ganske friskt – ikke minst takket være en lavmælt form for humor som det er litt vanskelig å sette fingeren på. Men dette forsvarer ikke de lettvinte løsningene mot slutten, som skaper en følelse av at et fryktelig godt utgangspunkt ble slurvet bort underveis.
