Smertefritt Marathon

Etter en svett time på scenen heller Marathon i seg øl og lurer sneipen inn i munnviken. Latteren sitter løst og lettelsen etter en slags simultan-klimaks har nettopp funnet sted ute på scenen, etter åtte timer med spenning i bilen fra Oslo til Bartebyen.

– Kan jeg si at musikken deres minner om The Mars Volta på morfin? Nei, den minner vel heller om Muse på amfetamin, sier den skjkeggete vokalisten med den sprellende lille bassisten på fanget, idét et kjærlig gruppefoto av bandet tas på den lille sofaen.

Marathon består av seks bandmedlemmer der alle musikerne har tilsynelatende helt forskjellige påvirkinger. De peker bort på gitaristen og sier at ”han der hører på ABBA, liksom,” og at ”trommeslageren hadde spillt i et metallband før.” De respektive bandmedlemmer var alle fra noe helt annet før de sluttet seg til Marathon. Lydbildet er derfor en gigantisk smeltedigel av blues, rock og metall, alt forent i noe ganske nyskapende, som bandet selv kaller progressiv pop. De har holdt på et snaut år og røper at en EP skal ut om ikke lenge. De er inntil videre å finne på Facebook og MySpace, der de har lagt ut noen små teasere.

Gutta er noen gøyale sjarmiser, med en «ultra-slick non-hipster boyband»- profil. Guttene forklarer hvordan poenget med å ha det gøy er proposjonellt stigende med ambisjonene - så lenge det er gøy å spille, går det helt sikkert an å bli verdenskjente. Og sceneutstrålingen traff publikum hardt, det manglet ikke på energi og full eksplosiv faen av det slaget man gjerne tillegger smågutter å ha for mye av. Selv om de var svette og gode etter forestillingen, kunne Marathon mest sannsynelig sporenstreks lagt ut på en ny joggetur. Det er som noen har gitt en alternativ-mushroom-nisse en liten oppkvikkende pille, noe i det hele tatt sangen Tesla sin eksistens bevitner for fullt. Tesla er sannsynligvis hiten til det unge bandet, der den uttrykker en følsom mannsvokal etterfulgt av et diggbart fuzzbråk. Melodiene generellt klarte å bringe frem noen vektløse øyeblikk hos publikummet, men idet noen forventet fullblodspop svingte heller Marathon over i den andre fila og trøkte knivende riff ned i halsen på dem. Marathon tok derfor publikummet på en forbudt erogen sone - og vi likte det.

Bandet i sin helhet er svært samspilte, men det var ikke like tydelig alltid at de skjønte hva de holdt på med, de hadde ganske enkelt bare masse fet flaks. Små lydfrie kunstpauser var lagt inn for å brått vekke oss fra den dogmatiske slummeren. Gitaren passerte emosjonell Oslo-sound til resten av bandet for etterfølgelse, men kom dog litt i skyggen av bassen, som nøt god plass, den spratt og hoppet av aggressiv ivrighet med en lys snert. Den krevende vokalen holdt ut i klokkeklar fistel og ble aldri sur, men heller litt raspende mot slutten, noe som var særdeles kledelig. Trommene som definerer det progressive fikk likevel ikke den største plassen, og dette var på en måte også fordelen til bandet, da musikken harmoniserte seg til en plass på pophylla. Det som likevel får all oppmerksomheten hos anmeldersken, er den ekstremt sexy og røde synthesizern. Effektene og melodiene dette praktfulle instrumentet gjorde for bandet, er udiskutabelt. Synthen ble som det store hjertet som utledet effekter av ikke akkurat sparsommelig art, men var likevel svært nyttig brukt. Kanskje kan man si at dennes viktighet berører en slags nervebane i hele bandet.

På minussiden kan bandet virke en smule godmodig, da man i partier rett og slett kan få en følelse av at man har hørt liknende før, og i ett par sanger smart nok lagt til i midten av konserten, var det et par publikummere som feiget ut. Men det er sannelig et kreativt materiale de leverer av såpass ordinære instrumenter, så Marathon skal ha klapp og klem for en sprudlende konsert.

Konklusjonen blir derfor at hvis noe er godt, så vil man utsettes for det flere ganger. Gjerne i et langt løp.