Som en stein på brystet

FILM

APEN - REGI: JESPER GANSLANDT - ARTHAUS

Det var mye blest rundt regissør Jesper Ganslandt og hans debutfilm Farvel Falkenberg da den kom ut i 2006. En film som kanskje ikke var fullstendig vellykket, men likevel unektelig interessant, og vitnet om et talent verdt å merke seg. Dessuten har den fått æren for å innlede den såkalte «vest-svenske bølgen» av spennende, uavhengige filmer. Med Apen, det siste tilskuddet til denne bølgen, er Ganslandt tilbake i rampelyset, og viser seg som en sikrere og mer gjennomført filmskaper.

Man serveres minimalt med informasjon. Derimot aner man konturene av en særdeles dramatisk situasjon fra første bilde, hvor en mann våkner opp dekket av blod, som tilsynelatende ikke er hans eget. Videre dannes det forsiktig et mer håndfast bilde av hva som foregår gjennom nyansert dialog med massevis av passiv aggressivitet mellom linjene, og en hovedperson som i beste fall ligger an til et realt magesår. Hensikten virker å være å vise en ekstrem situasjon, og følelsene og omstendighetene rundt, så underfortalt som mulig er.

Et risikabelt grep av Ganslandt, men heldigvis et suksessfullt et. Ved å vise minimalt med kontekst etableres en karakter som ellers hadde vært enkel å dømme, men uten å ha noe særlig emosjonell ballast kan man iaktta personen relativt nøytralt og fordomsfritt, og være åpnere for å sympatisere med fyrens temmelig håpløse omstendigheter. Det hjelper også at hovedrolleinnehaver Olle Sarri leverer så til de grader, og underspiller den desperate mannen med glans.

Foto: (Foto: Arthaus)Troverdigheten brytes ikke et øyeblikk, men det er mye takket være filmens dokumentariske stil. Kameraet befinner seg gjerne rett bak ryggen på vår protagonist, eller titter over skulderen hans, og nærbilder er det klart dominerende utsnittet. Dette gir en overveldende klaustrofobisk følelse, som er helt på sin plass - dette er på ingen måte noen behagelig film, men ikke som følge av eksplisitte dramatiske hendelser. Heller er den poetisk, dyster og deterministisk. Ikke som et slag i magen, men en stein på brystet.

Ganslandt forteller sobert og helt uten drastiske vendinger, og i det hele tatt på en uhyre effektiv måte. Apen er så intens og til tider nesten uutholdelig, men samtidig overveldende medrivende, til tross for hvor kryptisk den er. Jeg har aldri sett en så realistisk og forståelsesfull skildring av en situasjon lik den hovedpersonen befinner seg i, og den avsluttes helt logisk, udramatisk og utrolig tilfredsstillende. Sverige viser nok en gang hvilket av de skandinaviske landene som har den mest spennende og frodige filmfloraen.