Spøkelser er ingen spøk

KOSMORAMA

THE WOMAN IN BLACK – REGI: JAMES WATKINS – HAMMER FILM PRODUCTIONS

Den unge advokaten Arthur Kipps reiser fra London til en liten landsby for å ferdiggjøre papirarbeidet til en kvinne som nettopp har dødd. Underveis får han beskjed om at huset hennes vil bli vanskelig å selge, spesielt til noen i lokalbefolkningen. Det gamle huset står nemlig ikke helt tomt. Igjen er en svartkledd, sørgende mor som tar landsbyens barn som hevn for sin tapte sønn.

Daniel Radcliffe rister utvilsomt av seg Harry Potter-stempelet i rollen som Kipps. Han gjør en autoritær prestasjon, enten han målbevisst ignorerer lokalbefolknings formaninger om å ikke oppsøke huset eller, tilsynelatende mot all fornuft, vandrer rundt i huset tross uforklarlige og urovekkende hendelser. Hvem har vel ikke himlet med øynene når en skrekkfilmkarakter hører en lyd, og går den sikre død i møte ved å naivt utforske lydkilden? Men Kipps har en sønn å forsørge, og får sparken hvis han ikke utfører dette oppdraget. Det er denne motivasjonen Radcliffe uttrykker uansett hva han foretar seg, og verken han eller filmen overpoengterer den. Kipps blir dermed både mer interessant og troverdig enn grøsserprotagonister, dessverre, vanligvis er.

The Woman in Black er en nyinnspilling av en TV-film fra 1989, og dessuten sterkt influert av de gamle Hammer Horror-filmene og lignende skrekkfilmklassikere. I det hele tatt føles den veldig klassisk i formen. Den er imidlertid**** uforutsigbar og oppfinnsom nok til å ikke falle inn i mengden, og leker seg med grøsserkonvensjonene istedetfor å bare kopiere sine inspirasjonskilder. Det hjelper dessuten at spøkelseshuset og tåken som omgir det (to velbrukte konvensjoner) nesten blir etablert som karakterer i fortellingen, framfor å bare tjene som skremselsrekvisitter.

Den titulære svartkledde kvinnen er en fascinerende skikkelse. Sorgen og rastløsheten som driver hennes anerkjennes – at hun i bunn og grunn er et tragisk vesen – men ikke i den grad at man sympatiserer med henne.**** Hun er skrekkfilmantagonist av den beste sorten: dypt menneskelig (bortsett fra at hun er død, selvsagt), men fullstendig gjennomsyret av hevngjerrighet og ondskap. Og filmen viser henne ikke bare som en skygge i gangene, men som en fysisk tilstedeværelse; faktisk får man ganske tidlig se henne i helfigur, riktignok langt unna og skjult bak sin beksvarte habitt. En vanlig tommelfingerregel er at det du ikke ser er langt skumlere en det man får eksplisitt presentert, men den stemmer ikke her. Kvinnen i svart blir så effektivt etablert som en skikkelse du ikke vil støte på at den største skrekken ligger i gruen for å se henne igjen. Men så er hun der. Og du skvetter, garantert.