Sporadisk storslått

ØYAFESTIVALEN

Det skal åpenbart være en stor begivenhet. Plassen foran Enga, festivalområdets største scene, er fullstappet med håpefulle tilskuere. Faktisk har folk beleiret seg på hver eneste plass med sikt. Selv på motorveien utenfor står det flere titalls mennesker.

Og stort blir det. Mens DJ-en effektivt varmer opp publikum, lyser scenen opp hele Middelalderparken i overdådige, neonaktige farger. Laserstrålene leker seg i tretoppene, hvor enda noen flere publikummere har tatt plass, antageligvis med ypperlig utsikt. Folkemengden er i ekstase når den britisk-srilankanske artisten entrer scenen.

M.I.As låtkatalog har generelt den effekten på en at man vanskelig kan unngå å la seg rive med, og er som skapt for konsertformatet. Det er heftig og insisterende dansemusikk, som ikke tillater deg å slippe unna, enten du vil eller ei. Dessverre bestemmer M.I.A seg for å pause showet mellom låtene gjentatte ganger, for å foreta seg mer og mindre relevante ting, med det resultat at man faller tilbake til jorda litt for ofte. Det, og de to totalt unødvendige danserne hun har med, som stort sett bare er ufrivillig komiske, er med på å ta en ut av transen man har blitt suggerert inn i av tung bass og hornlyder.

Men når det smeller, smeller det. Et annet aspekt ved låtkatalogen hennes er at den etterhvert kan føles noe monoton - det er mengder av variasjon, men de fleste låtene er på en måte bygget over samme lest - men M.I.A mer enn veier opp for dette med heseblesende og energisk levering. Etter at hun avslutter ballet med et ekstranummer bestående av to av hennes aller beste låter - Paper Planes og Bamboo Banger - kan folkemassene svette og fornøyde klatre ned fra trærne.