Sprikende samtidskunst
ANMELDELSE: Årets Trøndelagsutstilling byr på en nærmest uoversiktlig bredde.
For en person uinnvidd i kunstens korridorer, er det både frigjørende og illevarslende å skulle skrive noe om Trøndelagsutstilling 38. Slik programmet formulerer det, skal «regionsutstillingen i Trøndelag representere en viktig kontinuitet og vise et bredt spekter av hva som skjer blant kunstneriske stemmer med tilknytning til Trøndelag».
Med årets tema, Uten Tittel, blir denne målsettingen desto mer tydelig, der prinsippet om kombinasjonen av fri innsendelse og injuryering har ført til stort sprik i de aktuelle bidragene. Siden det blir for omfattende å ta for seg hvert enkelt verk, vil jeg her fokusere på Pure Verities, From the Library of Babel, Charlotte Rostads Uten tittel og 10 Working Points for Artists in New Divisions of Labor.
Utkrystallisert underbevissthet
Det første som møter meg på Trøndelag senter for samtidskunst, er Randi Strands kaleidoskopiske verk Pure Verities (en litt klønete formulering av «ekte sannhet»), som består av et stålstativ med en krystallklar spåkule tronende på toppen. På utsiden av kula er det gravert inn blindeskrift i form av glassfelter, og når man kikker inn i kula snus deler av virkeligheten opp ned, mens glassfeltene beholder riktig perspektiv for å grunne verket.
Da jeg ble stående og betrakte deler av de andre verkene gjennom spåkula, forekom det meg at Pure Verities kan danne et passende utgangspunkt for resten av utstillingen: Som en inngangsport til en virkelighet der kunsten inngir klarhet snarere enn forvirring. En utkrystallisering av den innsikt mange tenker er forbeholdt en kunstinteressert samfunnselite, men som i realiteten er myntet på en grunnleggende, allmenn del av menneskesinnet – en murrende underbevissthet som sjelden slipper til utenfor drømmetilstanden, men konstant ligger og pirker i det basale følelseslivet.
«Som en inngangsport til en virkelighet der kunsten inngir klarhet snarere enn forvirring.»
Uten å hevde at Pure Verities tematiserer resten av utstillingen, er forbindelsen med Christine Malnes’ From the Library of Babel påfallende. Sistnevnte har visstnok reist rundt i New York og pratet med klarsynte om sin egen framtid og tilstand, der kulminasjonen er en videoinstallasjon med utvalgte setninger fra disse samtalene, opplest gjennom tre separate tv-skjermer. De vage men treffende sannhetene flimrer over sin respektive skjerm i et eklektisk mønster, med påstander som «You try to move on» og «You have recurrence of what took place». Henvendelsesformen og formuleringene byr opp til en foruroligende, drømmeaktig atmosfære for selvrefleksjon, som for å invitere deg ned i kjelleren av din egen bevissthet.
«Når du står på planeten, så kjenner du det ikke»
Når jeg så beveger meg videre fra Charlotte Rostads 3x2 meter store blyantmotiv Uten Tittel til Florian Schneiders 10 Working Points for Artists in New Divisions of Labor, trer en ny kontekst frem. Først: Det muggenhvite og øde landskapet i Rostads sort-hvite blyantmotiv, krydret med forliste skip. I forgrunnen står en gammel dame og mann som roper mot himmelen, helt uproporsjonert i landskapet, slik at de minner mer om kjemper enn forkrøplede pensjonister. Deretter: Florian Schneiders ti plakater med refleksjoner rundt kunstneres selvoppfatning og selvbetraktning, et forsøk på å gjenskape den tyske forfatteren Peter Weiss’ artikkel (1965) om forfatternes arbeidspunkter i en delt verden.
Schneiders sluttpunkt, «We are working for a people who are missing» satt det i umiddelbar kontakt med Rostads ulende gamlinger, og jeg klarte ikke å legge fra meg tanken om at den kreative kunnskapsindustrien som Schneider viser til, danner slutten på visa for barn av den industrielle generasjonen, den gamle herren og madammen.
«Den etterfølgende fortolkningsprosessen og leken med egne assosiasjoner er kanskje mer interessant enn verkene i seg selv.»
Slik jeg leser verkene er nasjonens hardtarbeidende, nå pensjonerte forfedre, på samme sted som Peter Weiss da han beskrev seg selv som fanget i en politisk virkelighet han følte seg på utsiden av. Som Schneider påpeker i ett av punktene: «The ideologies of capitalist neorealism and its divisions of labor seem to come along with new economies of sentiment and resentment.» Er de gamles frustrerte rop mot himmelen det samme ropet om kunstens frihet fra det binære skillet mellom analog og digital, manuell og intellektuell? Hvem vet. For en person uten noen egentlig interesse for kunst som medium, er kanskje den etterfølgende fortolkningsprosessen og leken med egne assosiasjoner mer interessant enn verkene i seg selv, uten å glemme at samtidskunstens iboende potensial til fri katalysering gir det en verdi få andre uttrykk kan skilte med.
Bred innføring
Selv om årets Trøndelagsutstilling ikke er debutantenes utstilling, slik den har vært tidligere, og kunne tjent på ikke å være fordelt over to avdelinger (Café Ni Muser og Senter for samtidskunst), er konstellasjonen av mer etablerte kunstnere interessant. Det store spriket i produksjonsteknikker og uttrykk – her er vev, trykk, malerier, tegninger, video, fotografi og skulpturer – gir en bred innføring i hva den trønderske kunstscenen er og kan være. Det samme spriket gjør det naturligvis vanskelig å trekke brede linjer mellom verkene, men åpner samtidig for nye forslag.
Det er tross alt dét kunsten handler om.
