Sterkt og stilrent

ANTIGONE - REGI: VICTORIA MEIRIK - TRØNDELAG TEATER

Teppet har gått opp for den andre store klassikeren på Trøndelag Teaters høstprogram. Regissør Victoria Meirik har utført et solid håndverk i sin oppsetning av den 2500 år gamle Sofokles-klassikeren Antigone . Med stilisert scenografi, tidløse kostymer og for det meste naturalistisk spillestil, får de store spørsmålene stå i fokus. Det dreier seg om intet mindre enn skjebne, sivil ulydighet, overmot, selvransakelse og forholdet mellom mennesker og guder, individ og samfunn.

Hovedkonflikten utspiller seg mellom Antigone og hennes onkel, kong Kreon, som nekter å gravlegge Antigones avdøde bror. Antigone følger sin egen overbevisning, motsetter seg kongens ordre, og tar spaden i egen hånd. Minst like sentralt som denne konflikten, står konflikten mellom Antigone og de som stilltiende lystrer en ordre de er uenige i. Men kanskje viktigst av alt er kongens oppgjør med seg selv, sitt eget overmot og sine handlinger.

Man har valgt en tidløs innpakning med nøkterne og sterile kostymer, samt en funksjonell scenografi hvor nakne treveggger med innfelte svingdører rammer inn scenen. Selv om man har flyttet fortellinga fra det gamle Hellas, har man langt i fra fjernet seg fra de klassiske grunngrepene i den greske tragedien. Talekoret er riktignok redusert til tre personer, men de fyller den tradisjonelle funksjonen og messer sine rytmiske, veiledende og pedagogiske vers innimellom dialogen. Talekoret stiller karakterene moralske spørsmål, veileder dem, og sørger for at publikum aldri mister de overordnede spørsmålene av syne. Et talekor kan raskt vippe over til det tilgjorte og ufrivillig komiske, men i Antigone fungerer det godt som fortellerstemme, veileder for publikum og pådriver i karakterenes utvikling. Bare i stykkets aller første scene, hvor den velkjente Ødipus-myten, forhistoria og de komplekse familierelasjonene forklares ved hjelp av dukketeater, blir litt «over toppen». Denne teskjeen kunne man latt ligge i skuffen.

Foruten det nevnte dukketeateret, den i overkant karikerte vokteren, og at simultaneffektene innimellom stjeler for mye av oppmerksomheten fra hverandre, er dette et utrolig godt stykke teaterarbeid. Språket er modernisert, og rytme og dynamikk gjør dialogen engasjerende. Skuespillerprestasjonene er sterke, og når Antigone (Silje Lundblad) holder sin sluttmonolog er gåsehuden et faktum.

Trøndelag Teaters Antigone er en sterk og engasjerende oppsetning av et av de virkelig store klassiske dramaene.