Stilisert spenning i frontlysene

FILM

Drive – Regi: Nicolas Winding Refn – Bold Films

Gjennom neonbelyste gater og med søvnig synth pop på lydsporet, beveger den anonyme Driver (Ryan Gosling) seg gjennom bygatene. Én fot innenfor det kriminelle miljøet er i ferd med å bli to, der voldsdrevet Los Angeles-kynisme fort kan sette kjepper i hjulene for stø kurs bak rattet.

De nattlige scenene i Drive er svært stemningsfulle, der Los Angeles visuelt sett minner en del om Michael Manns Heat og Collateral fra samme by. Men Drive er ikke bare interessant når handlingen bader i mørke og neon – dens uhyre filmatiske kvaliteter gjør den til en spenningsfilm som tåler dagslys.

På to hjul i midtrabatten

Hovedpersonen har god greie på biler i mer enn én forstand. Offisielt jobber han som stuntmann bak rattet i filmbransjen, i tillegg til å være mekaniker på et verksted, men om natten hender det han jobber som sjåfør i forbindelse med lysky aktiviteter. Har man utført et ran vil man fordufte kvikt, og Driver er den fremste på feltet.

Drive føyer seg inn i en slags filmhistorisk tradisjon, både når det gjelder rekken av anonyme, disiplinerte menn på samfunnets skyggeside, og det uendelige antallet tøffe bilfilmer. Kombinasjonen av disse to gjør det naturlig å sammenlikne Drive med spesielt to klassikere: Le Samouraï (Melville, 1967) og The Driver (Hill, 1978) , der sistnevnte er den mest renskårne «bilfilmen». Også i disse to filmene balanserer hovedkarakteren hårfint mellom det lovlydige og kriminelle – helt til strukturen får en ripe i lakken, mye på grunn av en dame.

I Drive er det Carey Mulligan som spiller Kvinnen. Hun er absolutt ingen femme fatale , snarere en uskyldsren alenemor, men hennes mann sitter i fengsel – snart er han på vei ut igjen. Dette skaper problemer for Driver, som i mellomtiden har blitt glad i alenemoren og hennes sønn, og til tross for hans forsiktige tilnærming er det ikke til å unngå at omsorg og vold etter hvert krysser veier.

Pirrende spenning

Det er sjelden å se en film som så stilsikkert mestrer både musikkvideo- og videospill-estetikk. Mye skyldes nok at dataeffekter og lettvinte, narrative løsninger nesten ikke forekommer. Flere sekvenser som lett kunne blitt uoriginale er satt sammen på friskt vis, og sentrale deler av handlingen blir overlatt til fantasien. Vi får for eksempel aldri se et ran fra innsiden – vi ser kun hva som foregår utenfor bygningen, fra Drivers synspunkt i bilen, mens kamera er like tålmodig som sjåføren selv. Når musikk forekommer er det effektivt, når det er tyst likeså.

De etter hvert ganske hyppige voldsscenene er også kreativt og uglamorøst utført – jeg bet meg spesielt merke i slow motion-sekvensen der hovedpersonen kjører forbi to menn med balltre og blod på hendene. Man skjønner at noe har skjedd, etter hvert får man vite mer, men sekvensen er strippet for selve voldshandlingen.

Uttrykksfull uten ord

Danske Nicolas Winding Refn ( Pusher -trilogien; Bronson ; Valhalla Rising ) har kontroll over regi- og girspaken, og gjør Drive til en proposjonert, audiovisuell opplevelse. Dette er «film» for filmelskere, men også for dem som kun er ute etter stemningsfull spenning, der sparsommelig dialog gir næring til et rikt filmatisk uttrykk.