Stoner-doom-heltene overbeviser

Til en jublende sal kommer Electric Wizard stille inn på scenen. Best kjent for sine to sjangerdefinerende album fra nittitallet Come My Fanatics... og Dopethrone. Sistnevnte ga en 15 år gammel meg så bakoversveis at jeg i ukevis gikk rundt og lurte på hvordan noe kunne være så forbanna heavy og treigt. Uten et videre ord setter bandet rett i gang.

Seigt, treigt og med masse distortion. Det er oppskriften bandet har fulgt gjennom sin karriere. Dessverre har Øyafestivalen tydeligvis en policy på dette med volum, og selv om jeg ikke tviler på at dette er fornuftig så er det også litt kjipt. Det var simpelthen for lavt. Når jeg ser et av verdens aller mest heavy band vil jeg helst kjenne bassen i magen, jeg vil kjenne at det er heavy og ikke bare høre det. Gårsdagens volum kvalifiserte knapt til sommerfugler.

Mot slutten dro også bandet ut slagerne, som Black Mass. Til slutt kom låta alle ventet på: Funerapolis. Basslinja som for en del år siden blåste huet av denna karen her var enda bedre live. Electric Wizard skal virkelig ha for å være et fantastisk tight live-band, hvor lite overlates til tilfeldighetene.

Musikkjournalistene fra Radio Revolt kommer daglig med konsertanmeldelser og omtaler fra Øyafestivalen 2013. Følg med på dusken.no for løpende oppdatering.