Strøkent på scenen

– Det er veldig glamorøst!

Det er seks timer til kveldens konsert begynner og vi sitter backstage. Mens lydprøvene fra Storsalen trenger gjennom murveggene, forklarer Chirag om livet i en svett og liten turnébuss. En buss som for øvrig har fulgt Karpe Diem og de sju andre bandmedlemmene helt siden april. Da kom det nyeste albumet Aldri solgt en løgn ut på markedet.

– Og vi har aldri vært i militæret, vet du. Så dette er det nærmeste vi kommer bromance. Vi hadde faktisk en diskusjon i går, om noen av oss noen gang hadde klint med en mann. Og det var noen som hadde gjort det på kødd, og da var vi liksom helt på trynet siden vi syntes det var rart. Jeg synes ikke det er rart å kysse en mann om du er homofil, men hvorfor gjør du det når du ikke er homofil, undrer Chirag seg.

– Mennesker gjør homofile ting, roper Magdi.

– Men jeg synes det er frekt mot homofile. Det er nesten som at pianisten vår bare skal gå bort til gitaristen vår, og begynne å spille på gitaren hans under konserten, forklarer Magdi.

Kompisen er helt enig.

– It`s a waste of guitar!

Litt som å skreddersy

Selv om guttene nå har blitt vant til turnélivet, prøver de å unngå for mye rutinepreget arbeid.

– På turné er det mindre autopilot, men man er mer komfortabel, fordi man ikke lar seg stresse. Samtidig er det viktig at vi ikke gjør det samme på hver konsert. For oss er det å spille i Storsalen på Samfundet som å spille på en litt liten Rockefeller. Så da tenkte vi at det passer å ta med seg strykere på scenen i kveld, sier Magdi.

– Litt sånn skreddersydd hver gang, mener du?

– Ja! Eller kanskje ikke helt skryddersydd. Det er kanskje litt mer sånn at vi legger opp buksa.

Magdi titter bort på den andre delen av musikk-duoen for bekrefelse. Chirag himler med øynene.

Om inspirasjon og tabu

På det siste albumet har hip-hopérne hentet inspirasjon fra flere sjangere. Likevel er det lite tvil om hvilken sjanger bandet hører hjemme i.

– Hvorfor akkurat hip-hop?

– Hip-hop og rap har en veldig direkte måte å henvende seg på. Den kommer rett fra levra og jeg tror det er noe som appellerer til unge mennesker. Vi begynte jo også da vi var ganske unge, sier Chirag.

Magdi er enig.

– Ja, også tror jeg det har noe med interessen for språk å gjøre. Generelt er jo rappere veldig opptatt av språk, enten det er interessen for originale rim, alliterasjon, eller å komme opp med ordspill og dobbeltbetydninger, sier han.

Nettopp det at musikken er egenprodusert, mener guttene gjør den mer slagkraftig.

– Hip-hop skiller seg fra mange andre sjangere, ved at hip-hoperen selv har skrevet versene. Hvis det er noen andre som har skrevet det er det virkelig ikke noe man snakker om. Det er supertabu! Det skal jo være selvopplevd, forklarer Chirag.

Midt i skjærsilden

– Hvor vil dere plassere dere selv i musikk-Norge?

– Hvis vi var en knapp på en tv-kontroll håper jeg vi er den knappen som får volumet høyere.

Og hvilken frukt er dere i fruktskåla?

Etter en lang stillhet kommer det fra Magdi:

– Drue ville jeg ikke vært. Den er bare myk og ekkel. Men jeg ville nok plassert meg i skjærsilden.