Taylor Swift og mannejakten

Taylor Swift – en av vår tids legender innenfor popverdenen, og ungdomsbladet Topps store idol. Gjennom hennes fire første album, Taylor Swift, Fearless, Speak Now og Red får vi æren av å være en del av Swifts svært unike musikalske verden. Populasjonen i dette parallelle universet består for det meste av menn. Det skal sies at uten disse mannlige kompanjongene hadde antagelig ikke Swift hatt den utviklingen vi kjenner til, hverken musikalsk eller psykisk. Denne analysen tar deg gjennom Swifts fire første album, og hennes høyst interessante monologer om hvem hun liker og ikke liker.

I hennes debutalbum, Taylor Swift, lytter vi til en ungfole som fremdeles er ruset av barndommens uskyldigheter og drømmerier. Gjennom søte melankolske melodier forteller hun om crushet sitt noen benkerader foran, og vi føler med henne mens hun ruser seg i usynlig forelskelse i blant annet «Invisible». Vår indre jomfru dåner. I noen av låtene, som «Our Song», er det tydelig at fantasiene tar overhånd og at hun hallusinerer at hun har kjæreste. Sangene viser den dype psykiske påkjennelsen som kommer av å crushe på noen, dyppet i svevende countrypop. I alle fall så svevende som man fikk museflettelåter til å bli i 2008.

Fearless er skrittet inn i ungdomsskolen. Countrypopen har blitt skiftet ut med sterkere hits – hun har fått seg kjæreste. Det er tydeligere grooves, klarere ostinato, og mer fengende tekster. Låter som «Love Story», «You belong with me» og «The way I loved you» bringer alle budskapet om den evige lykke som følger av å ha funnet en mann. Det skal likevel nevnes at grå undertoner lusker innimellom hennes proklamasjon av jubel. «White horse», «Breathe» og «Teardrops On My Guitar» er platas «dark side of the moon».

Tekstenes uutgrunnelig dype meninger gjorde meg til tider svimmel, og jeg måtte flere ganger sette på pause. Symbolikk er nøkkelen i disse låtene, og kan til tider være vanskelig å knekke. Den akustiske låta «Breathe» handler for eksempel om at det er viktig å huske og puste når man slår opp. Swift lar sin frustrasjon bli folkekjent, og motet strekker seg til alle verdens swifties.

I Speak Now virker det som om Swift er over den første kjærlighetsbølgen, og at hun holder tilbake følelsene sine. Man kan nesten gå så langt som å si at hun har fått et distansert og naturlig forhold til menn. Dette kan man også se gjennom det musikalske, som har blitt hakket tammere i den forstand at hitsene mangler. Swift har begynt å ta kjærestenes følelser i betraktning, og utleverer hverken dem eller følelseslivet sitt i overskridende grad. I «Back to December» ber hun overraskende nok om unnskyldning til kjæresten om feil hun har begått. Framtiden ser lys ut for Swift, som trer inn i de voksnes rekker.

I likhet med alle Disneys barnestjerner ble også Swift lei av det sukkersøte imaget hun hadde opparbeidet gjennom sine tre første album. I Red har Swift tatt første skritt mot listepoppens salige rekker, takket være kjærligheten, som ikke var helt hva hun hadde forestilt seg. Swift kjenner for første gang på sinne og frustrasjon, og har gått fra krøllete hår til rettetang. Breakups er det store temaet, men å ta på seg skyld selv, er hun lei av – det er bedre å fortelle verden hvordan dagens menn egentlig er. Døgnfluer som «I knew you were trouble», «22» og «We are never getting back together» portretterer Swift som en badgirl som da selvfølgelig tar avstand fra menn. Gjennom dype og gjennomtenkte tekster viser hun at hun har blitt voksen, ved å linke eksene til låtene sine.

Gjennom de fire første albumene blir man eksponert for et mylder av tanker og følelser på intellektuell høyde med Nietzsches tanker om det dionysiske i musikken. Jeg er sikker på at til og med Shakespeare hadde vært imponert over Swifts evne til å oppramse dype kjærlighetshistorier på 1,5 til to minutter, og attpåtil skrive musikk til tekstene. Det var mer enn han fikk til. I tillegg til at hvert album i seg selv er et mesterverk, har Swift klart å sette dem sammen gjennom en singulær rød tråd. Swift har lært oss at kjærlighet, og livet, egentlig bare handler om en ting: om man har kjæreste eller ikke.