«The Devil» skapte hallelujastemning
Eagles of Death Metal med Jesse Hughes i front ga publikum det de hadde kommet for å se. I retur fikk de en brølende storsal, en skare nye beundrere og en pakke Gjendekjeks.
Når publikum allerede står og hopper før man er på scenen kan det sies at man står foran en enkel oppgave. Jesse Hughes tar seg allikevel tid til å løfte stemningen enda et par hakk høyere med tre-fire minutter til å hilse på et par fans, kysse noen pikehender og gi et bredt glis til publikum. Å bringe Storsalen til unisone jubelbrøl og trampeklapp før du har spilt en eneste tone forteller om hvilken scenepersonlighet Hughes er. I det åpningsangen «I Only Want You» starter går den første jenta i bakken allerede. Ok, riktignok ble hun albuet ned av en noe ivrig fan, men man kan i hvert fall drømme om Beatles-liknende tilstander.
Om man begynner så høyt oppe er samtidig fallhøyden stor. Og når vokallyden nesten ikke kommer fram i åpningsangen stiger frykten for at teknikken skal sette en stopper for festen. Men der et uerfarent band ville blitt reservert og ufokusert gir Eagles of Death Metal gass og tar styringen. Og etter et par sanger er også lyden mye bedre.
LES OGSÅ: ET FORNØYELIG MØTE MED DJEVELEN
Uhøytidlig, men dyktig
Eagles of Death Metal har ofte blitt omtalt som et noe halvironisk band. Med et navn som ikke henger på greip, venner som Jack Black og noen lett homoerotiske overtoner kan det være lett å tro at man også må holde musikken på en ironisk armlengdes avstand. Men som Jesse Hughes selv har uttalt:
– Jeg elsker hva jeg gjør og jeg tar det seriøst, det er bare det at jeg ikke tar meg selv veldig seriøst.
Det synes, og høres. Musikken er på alle måter bunnsolid samtidig som Jesse Hughes ikler seg superheltkappe, spiser Gjendekjeks fra publikum («the best mottafucking sand i ever ate») og flørter til høyre og venstre. Litt over halvveis dedikerer han så «English Girl» til alle de vakre norske jentene og omdøper den for anledningen «Norwegian Girl». Da er det ikke tvil om at publikum er solgt.
SE BILDEGALLERIET FRA KONSERTEN HER!
Viderefører rockearven
Skal man høre klassisk rock av høy kvalitet i dag må man ofte betale 600 kroner for et band med en snittalder på 75 år som har lagt ut på enda en avskjedsturne, bare for å fylle opp dusinet. Eagles of Death Metal viderefører derimot garasjerocken uten at det noen gang blir påtatt, kunstig eller etterapende - verken i lydbilde eller i fremtoning. Flere i salen hadde funnet fram løsbarten for å hylle Jesse Hughes ikoniske utseende.
Bandet har også en styrke i at de unngår trangen til overdreven gitarjokking, sangene er omtrent like lange som på plate med et par passelige unntak. Til tross for at et par personlige favoritter ikke ble spilt, var de fleste hitene på plass. «Cherry Cola», «I want you so Hard» og «Wannabe in LA» var alle med.
Finner ikke opp hjulet
Det er ikke vanskelig å høre hvor Eagles of Death Metal har sine røtter, og om noen fortsatt skulle lure fjernes all tvil når Jesse Hughes går på alene med gitaren til første ekstranummer og spiller Rolling Stones' «Brown Sugar». Eagles of Death Metal finner ikke opp hjulet på nytt. Det ikke voldsomt nyskapende, ei heller revolusjonerende.Men det er heller ikke poenget. Det handler om god klassisk garasjerock og et uhøytidelig overskudsprosjekt som virkelig har tatt steget mot å bli et stort navn innen rocken. Kombinasjonen ga Storsalen en konsert vel verdt inngangspengene.
Mannen kalles djevelen, men i går lagde han menighet av Storsalen.
