Til å gråte av

Vibekke Løkkebergs gjennomgående svar til alle som har hevet en kritiske røst mot Gazas Tårer i forkant av norgespremieren, kan oppsumeres med ordene til George W. Bush 20. september 2001: «Du er enten med oss eller mot oss.» Den som stiller seg nøytral ovenfor urettferdigheten, stiller seg på overgriperens side. Om det er bruken av konstruerte scener, finurlig kryssklipping, friheter i oversettelsen eller de politiske aspektene som dras fram har det for Løkkeberg vært synonymt med å uttale seg som «Israel–venn».

Retorikkeen viser godt det paradoksale i Løkkebergs visjon om å lage en generell anti–krigsfilm. Et ønske om å bote på urettferdighet uten øye for nyanser eller konsekvenser. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Gazas tårer åpner med introduksjonen av tre barneskjebner i Gaza 2009, et halvt år etter at Israel bombet et av verdens tettest befolkede områder i 22 dager – en krig hvor omkring 1300 palestinere og 13 israelere mistet livet, i tillegg til over 5000 sårede, over 1600 av disse barn.

I de ekstremt nærgående bildene fra krigshandlingene finnes det eneste som forsvarer filmens eksistens: Bildene viser nakent og smertefullt hvor umenneskelig og uforsvarlig denne krigføringen er – hvordan menneskeverdets gravplass blir fanatismens fødestue. Til enhver tid blir dette belyst fra de svakestes standpunkt gjennom sivilbefolkningen, og da i første rekke barna.

Men om denne delen av filmens innhold er viktig og fortjener eksponering, går Løkkeberg så langt hun kan i å undergrave seg selv i scenene som utspiller seg et halvt år etter selve krigen. Dette gjør at det endelige sluttproduktet er til å gråte av, med endeløse scener av barn som står og stirrer ut mot havet til rungende og sørgtung arabisk musikk, halvt tittende mot kameraet for beskjed om når de kan slutte.

Vi kommer aldri virkelig nært på de tre barnas fortelling på grunn av en rotete organisering av stoffet og et materiale som enten er så begrenset eller så snevert i spørsmålene som stilles, at Løkkeberg må bruke de samme klippene flere ganger. Dette til tross for at det lå over 100 timer med film til grunn for dokumentaren. Verst er likevel rekken av vidt forskjellige klipp satt opp mot hverandre for å skape det Løkkeberg kaller «rekonstruksjoner».

Løkkeberg holder fast ved at ingen dokumentar er uten subjektivitet og dramaturgiske virkemidler. Dette har hun helt rett i, men hun overser også fullstendig at ingen film er fri fra sine omgivelser. Klippingen gjør at filmen vil tjene den motsatte hensikt av en anti-krigsfilm. Filmen kan, takket være Løkkebergs triksing, på en side enkelt avskrives som propaganda og på den andre siden tilsvarende tas i bruk av enhver som skulle ha interesse av å demonisere Israel.

Filmen er et stykke dårlig håndtverk, og blir til syvende og sist ikke noe annet enn en vinn-vinn situasjon for fanatismen.