Ting tar tid

Først og fremst: Den seneste utgaven av arkitektstudentenes nye tidsskrift, enkelt og greit titulert A, er et lekkert stykke innpakket økopapir. Omslaget er av matt elfenbensort, krydret med bittesmå malingsflekker som ligner på stjerner - eller faktiske stjerner, det er ikke godt å si - og fungerer som et umiddelbart blikkfang her den ligger hvilende på pulten.

Både tittelen og navnet på utgaven er så subtilt proporsjonert, at man kan begynne å lure på om de i det hele tatt er der, men så har jo ikke arkitektenes såkalte "junkspaces" sluttet å være trendy helt enda. Noen ekstra hint om hva magasinet handler om hadde likevel vært greit å ha på forsiden, rent bortsett fra stjernehimmelen og den lite rause overskriften «TID» (universet har vi tross alt nok «TID» til å fortape oss i ellers).

Det delikate og minimalistiske oppsettet funker på den annen side svært bra i resten av magasinet, selv om den sleipe ironien kommer krypende etter artikkelen som kritiserer nettopp "rene linjer" og "monotone flater".

Noe bør for øvrig påpekes: Jeg er kul nok til å late som om jeg vet hva nyklassisisme, Pied-a-Terre og art nouveau er, men jeg kan imponerende lite om arkitektur.

Etter å ha lest A #1 både opp, ned, oppned og baklengs, viser det seg heldigvis at det ikke kreves noen teoretisk kunnskap for å forstå seg på det som skrives. I en av artiklene refereres det riktignok irriterende ofte til Martin Heidegger - du vet, han tyske filosofen som hevda at mennesket "tenker uavbrutt i tid". At flere av artiklene koker ut i den pretensiøse suppa er selvfølgelig ikke rart når temaet er såpass svevende som det er, uten at det fullstendig forkludrer helhetsinntrykket.

Er det noe arkitektstudentenes tidsskrift makter, er det nemlig å være relevant. Det skrives om de politiske utfordringene som arkitektene og arkitekturen står overfor, bærekraftig urbanisering, svakheter ved undervisningsopplegget på NTNU og parkbenker - jammen er det gjort plass til det tidløse også.

Ekstra honnør går til forfatteren av artikkelen «MØRKEGJEMSEL», som gjør det ellers så uinteressante mørket interessant for en utenforstående, så vel som å ha vært så heldig å bli tildelt tidsskriftets desidert mest elegante illustrasjonsbilder (side 33). Foruten å være en hyllest til mørket, deler artikkelforfatteren pirrende innsikt om mørkets rolle i rommet.

Selv om flere av artiklene når ut til en arkitekturteoretisk mangelfull type som undertegnede, vil jeg likevel ikke påstå at dette er lesning med bred appell.

Det er greit nok at tekstene er av varierende kvalitet, redaksjonen studerer tross alt arkitektur, ikke kreativ skriving; men henvisninger til faglitteratur- og personer gjør sitt for å heve den berømte terskelen. Her er målgruppen akademisk nysgjerrige sjeler, ikke ihuga tilhengere av VG Helg, og godt er det.

Når alt kommer til alt tør jeg nemlig å påstå at det er god bruk av tid å bruke tid på tidsskriftet A, spesielt hvis man har et snev av interesse for "innsikt og utsikt" eller generell elevasjon. Til neste gang håper jeg bare at redaksjonen sparer seg for artikler med utgangspunkt i tyske exphil-filosofer.