Tøff utenpå, klam inni

Om noen timer vil Storsalen være fylt med ølfestivalgjengere, og lyden av Hurra Torpedo. Jeg har brutt all etikette, og gått inn på rommet hvor Kristopher Schau sitter med svineinfluensa og egentlig ikke skal forstyrres. En god bedring-bukett er mitt skalkeskjul.

– Dette er faen meg utpressing, sier han med den ufattelig mørke basstemmen, og smiler skjevt til de rosa nellikene.

Vi setter oss oppe på tribunen.

SE BILDER FRA KONSERTEN MED HURRA TORPEDO.

– Det er skikkelig flaut at du skal se meg sånn som dette, sier han og skjelver på hånda mens han tar en slurk med kaffe. Han legger seg utover som et okseslakt, og okkuperer fire klappstoler som knirker faretruende, før han ser på meg med blanke feberøyne.

Mannen er virkelig syk.

– For et par dager siden kunne jeg ikke gå. Grunnen til at jeg greier å sitte her med deg, er at jeg har tatt noen jævlig sterke medisiner, sier han.

En døende gravid kvinne

På scenen står hvitevarene Kristopher skal dælje løs på i kveld. Han ser forpint bort på de gamle komfyrene og fryserne.

– Det blir et hælvette. Spørsmålet er rett og slett om jeg overlever, sier han.

Jeg innser med ett at jeg ikke trenger å lete etter de ømme sidene hans. Det hjelper ikke at han beskriver musikken til The Cumshots som «en gravid døende kvinne med naglebelte». Den digre, svette mannen, som selv ser ut som han er i ferd med å dø, er et tragikomisk syn. Jeg har bare lyst til å legge en kald klut på panna hans, og gi ham en kopp te.

– Jeg bor alene, meget alene. Det er fryktelig ensomt, men jeg vil ikke skade noen med mitt nærvær.

Foto: Eivind Sponga, Under Dusken – Savner du ikke kjæreste og familie?

– Hva er vitsen? Det går jo alltid galt uansett. Hvis jeg skulle gjort noe annerledes i livet mitt, ville jeg prøvd litt hardere å bli en fornøyd mann. Men nå er det for sent. Jeg har gitt opp å få meg kjæreste, og jeg har gitt opp å bli fornøyd.

Jeg begynner å lure på om det er en influensadepresjon jeg står overfor, og om det hadde vært mer passende å gi ham en vissen bukett med tistler.

– Dessuten liker jeg ikke folk. De gjør meg deprimert, og så bråker de sånn. De tar bilder med mobilen, drar i meg og skriker. Jeg har ingen kompiser heller, jeg liker best å være hjemme. Alene.

For et år siden kvitta han seg med mobiltelefonen, nå har han bare en hustelefon.

– Men jeg tar den aldri, de får legge igjen en beskjed.

Gravde ned bæsjen sin

En gang i måneden det siste halvåret har han hvertfall hatt besøk. På kjøkkenet sitt har han intervjuet personer han synes er interessante. Klippene har han lagt ut på halvtime.no.

– Jeg ville lage noe som ikke var så jævla masete, men som bare var det det var – en prat ved kjøkkenbordet mitt liksom.

Et av intervjuobjektene var studenten ved Kunstakademiet som delte ut GHB på avgangsutstillinga. Det er en kjent sak at Kristopher har foretatt seg en del stunt som kan plasseres i samme kategori.

– Hvorfor gjør du slike ting?

– Det er en mening bak alt jeg gjør. Jeg er avhengig av å produsere – jeg må gjøre det for å forsvare min eksistens, sier han, og snufser.

– Jeg gravde ned bæsjen min på operatomta fordi jeg synes bygget er en jævlig dårlig idé. Operahuset er laga for rikinger, mens de fattige må springe rundt oppe på taket. De kunne ha kjøpt en elgitar til alle sekstenåringer i hele landet for de penga. Da skulle de ha fått se «interessant musikkscene», da.

Han gnir seg i øynene og hoster stygt. Jeg må snart la han gå. Hjertet mitt blør. Nesa hans renner.

Han retter seg opp i det røde plysjsetet som en siste kraftanstrengelse.

– Men i dag er jeg førnøyd – jeg skal trosse naturen, som mener at jeg ikke kan gjennomføre dette, ødelegge et kjøkken mot legens anbefaling, og slå disse hvitevarene til hælvette. Alt er feil, men det driter jeg i. Den eneste jeg skader er meg selv, og det har jeg ingen problemer med.