Treffende og enkelt om overtenking
Med enkle dialoger og refleksjoner forteller Unnveig Aas og Linda Utsøl om hvor teite vi er i møte med begjær og etterdønningene av forhold som egentlig ikke var så kompliserte.
Tekst: Bokbaren
18.24
Jeg møtte ham på løkka i stad.
18.25
Var det gøy?
18.28
Vi sa bare hei.
Slik åpner Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas debutbok. Diktsamlingen består av dikt og dialoger, som omhandler møter med menn. Det er snakk om kjærlighet, eller kanskje bare begjær. Boka er delt inn i ti deler som hver åpner med et svart/hvitt-bilde av en mannlig overkropp. Deretter følger korte dialoger mellom to jenter. Tankene kretser rundt gutter, dating og hverdagslige situasjoner. Samtalene er konkrete, og refleksjonene nære. Det fungerer nesten overraskende bra.
15.03
Jeg satt bak noen jenter på bussen i stad, de snakka bare om menn. Jeg er så lei av at alle bare snakker om menn.
15.20
Tror du kvinner snakker mer om menn enn menn snakker om kvinner?
15.21
Jeg vet ikke. Kanskje.
15.22
Kanskje vi skulle slutte.
15.27
Apropos, hun fra klassa mi, hun du møtte på lørdag, har fått seg kjæreste.
15.28
Oi, så bra for henne, da.
15.29
Lurer på hvordan hun er å være sammen med.
15.29
Hvordan da?
15.30
Lurer på hva de snakker om. Til vanlig snakker hun jo bare om menn.
Fra ironi til begjær
Boka kommer med små stikk til guttegærne jenter, og over det hele er det en ironisk distanse til de noe håpløse situasjonene; situasjoner som blir overtenkt og omgjort til noe mer håpløst enn det situasjonene opprinnelig var. Det lures på om man kan dra i parterapi aleine, reflekteres noe bittert over at «Jeg ble redusert til et menneske som var sammen med et annet menneske».
Det hele kunne fort blitt amputert til surmuling over havarerte relasjoner, men heldigvis er det ikke det inntrykket som sitter igjen. Man humrer av gjenkjennelige situasjoner og blir mildt oppgitt over seg selv og menneskene i diktsamlingen. Av og til minner det hele mest om en bli-glad-bok: Uansett hvilken kjip situasjon venninna di er i kan du finne ei side i boka som får henne til å le litt av det hele. For tross alt handler ikke alt i livet om menn, begjær, sex. Det er ikke engang slik at alt handler om kjærlighet.
Latterlig, ikke klassisk, kjærlighet
Utstøl og Aas har klart å formulere både det vakre og håpløse i kjærligheten, og kanskje er det mest et sleivspark til hvordan vi snakker om, og forholder oss til, det hele i ettertid. De beskriver den fascinerende og merkelige situasjonen vi havner i når vi byr fram alt vi har, kanskje til noen som driter i hele deg. Så ler de litt over hvor mye vi legger i det, og hva vi måler oss opp mot: «Men jeg elsket ham nok ikke som i klassikerne. Jeg la meg ikke ned for å dø da han forlot meg».
Det er godt med en diktsamling som sier at det kanskje ikke er så farlig at du er litt latterlig. Etterpåklokskapen, eller kanskje mest etterpåtenkingen, får stor plass. Sammen med refleksjoner om hvordan det kan være å være mann (særlig i seksuelle situasjoner) går beskrivelsene av tankegangen til kvinnene. Diktene er preget av så mye bitterhet som gjør opplevelsen av diktsamlingen tragikomisk.
Jeg øver meg på å se trist ut hele tida. Jeg vil at du skal vite at jeg er trist. Neste gang du ser meg, må du skjønne at du gjorde meg vanvittig trist.
