Trondheim 31. august

FILM

OSLO 31. AUGUST – REGI: JOACHIM TRIER – MOTLYS

Tja, vi var kanskje ikke der på pressevisningen, og ja vi er litt sent ute med anmeldelsen. Symbolikken har likevel aldri vært mer treffende. Under Dusken var nemlig på premierevisningen av regissør Joachim Tries vanskelige andre film. Den siste dagen i august – dagen da solfylte Oslo våknet opp til et regntungt Trondheim.

Nok svada og pretensiøse unnskyldninger. Oslo 31. august er en knallgod film. Merk ordet film . Det er ikke historien som bestemmer over bildene og karakterens handlinger skygger ikke over det kunstneriske. Det er symbolikken i bildene som står i sentrum. I slike tilfeller kreves det mye av tilskueren, noe som igjen krever et godt og helhjertet håndverk. Betryggende nok er Triers film et stykke solid arbeid og regissøren har igjen brukt filmens muligheter for hva de er verdt.

Åpningssekvensen i filmen påpeker dette. Samtidig som tilskueren presenteres for eldre filmklipp fra hovedstaden hører man et lydspor der ulike personer forteller om deres forhold til byen. Ikke bare gir sekvensen gåsehud i måten den er bygd opp på, den byr også på en utfordring. Sekvensen skiller seg nemlig drastisk ut fra filmens senere tema. Forklaringen uteblir og det er opp til oss selv å forstå hensikten bak bildene. Var det vi nettopp bevitnet kun en vakker nostalgitripp fra regissøren side eller en sentral del av filmens budskap?

Lignende vurderinger og tolkninger må vi også ta i møte med hovedkarakteren Anders, spilt av Anders Danielsen Lie. Anders er nettopp kommet ut fra en avrusningsklinikk og lider av store humørsvingninger. Til tider lyser fjeset hans opp, men gleden er ofte kortvarig. Denne tomheten understrekes av at Anders til stadighet befinner seg på plasser helt alene. Symbolikken her er i seg selv grei nok og er lett forståelig, men det å konkret forstå seg på denne tomheten blir en stor utfordring for tilskueren. Man får aldri helt grep om hva Anders egentlig føler, hvorfor han virker å ha mistet lysten på livet, hvorfor han føler seg helt tom. De filmatiske grepene i filmen og den gode skuespillerprestasjonen av Danielsen Lie hjelper på denne diffusheten. Og det er nettopp denne uklarheten som er så bra med Oslo 31. august . Hvorfor skal man som tilskuer føle at man forstår en deprimert karakter når man ikke ville forstått en deprimert person i virkeligheten?

Spørsmålene ovenfor er ikke originale i en filmhistorisk sammenheng, men de er originale i måten Joachim Trier baker dem inn på. For selv om Oslo 31. august er en sår og vanskelig film, er det også en film med mye god og ikke minst morsom dialog. På finurlig vis greier Trier å finne rom for løssluppne kommentarer oppe i alt alvoret. Dette redder filmen fra å havne i en pretensiøs og kunstnerisk felle. En felle som for mange publikummere ville vært vanskelig å svelge.

Joachim Triers såre hyllest til hovedstaden er en herlig kombinasjon av utfordringer, estetisk nytelse og humørsvingninger.