Tubabaluba

Gårsdagens Oslo-rabalder, den såkalte Klubbdagen, markerte at startskuddet for Øyafestivalen har gått av med 83 band fordelt på 23 scener rundt omkring i hovedstaden. Blant alt dette kunne man finne Pelbos konsert på Blå.

Det er fortsatt ingen divanykker å spore i bandet til tross for lovprisingen de har mottatt de siste månedene. Vokalist Ine Hoem gir tydelig inntrykk av å være svært takknemlig, til og med overrasket, over at så mange har kommet for å se dem - lokalet er ikke stort, men det er stappfullt.

I tråd med den beskjedne holdningen starter det hele temmelig beskjedent på grunn av noen lydproblemer. Men allerede på andrelåta har Pelbo utviklet seg til en kraftfull symbiose som virkelig fyller hver eneste krok i lokalet. Heller ikke eventuelle husokkupanter i Hausmannsgate kan unngå å høre - og like - dette.

Hver gang trommis Trond Bersu tråkker på pedalen føles basstromma som et slag i brystet, og lent over tubaen med et manisk blikk og ballongkinn produserer Kristoffer Lo virkelig majestetiske lyder. Hoem slipper å kjempe mot tromme- og tubastøyen nå som lyden er på plass, og får endelig utfolde seg. Hun sjarmerer publikum i senk (såfremt jeg kan snakke for hele publikum) og er et åpenbart eksempel på hvorfor alle band burde ha en kvinnelig frontfigur.

Til tross for at bandet åpenbart er ment for store ting, er de som skapt for et lite lokale som dette, i full nærkontakt med tilskuerne. Derimot er de gode for langt mer enn en skarve halvtimes spilletid. Dessverre er festen over nærmest før den starter, men den som ikke rakk å la seg rive med, fortjente å bli kastet ut.