Tubasolo, men ingen stagedive
Egil Olsen demonstrerer at det ikke er størrelsen på publikummet som teller, men hvordan man bruker det.
De fleste er allerede på sin andre eller tredje øl da Egil Olsen entrer scenen på Familien en snau halvtime etter oppsatt tid. Til tross for dette vinner han raskt over publikum med sin sjarmerende framtoning.
– Det blir flaut å stagedive i dag, sier han og refererer til det halvtomme lokalet med knapt tredve frammøtte.
Det beskjedne publikummet viser seg likevel å passe godt til Egil Olsens musikk. Akkompagnert gjennom brorparten av konserten av intet annet enn sin egen gitar blir stemningen raskt både hyggelig og intim. Lokalene på Familien, med sine Chesterfield-møbler og eldgammel tapet har kanskje aldri vært mer passende.
Olsens stemme står i stor kontrast til hans fysikk. Når den skjeggete og smårunde 33-åringen åpenbarer seg på scenen med en gitar i den ene hånden og en flaske eplemost i den andre får man visse forventninger. Men Olsens lyse og til tider nesten androgyne stemme både overasker og tilfredsstiller.
Morsomhetene fortsetter utover kvelden med historien om hvordan han ble kontaktet av folkeaksjonen med forespørsel om å framføre en sang om minerydding. Hans første forslag «Boombastic» ble ikke godtatt.
Konserten skaper uten tvil god stemning og Olsen klarer godt å overføre sine sanger fra studio til livescene. Den eneste kritikken må være at låtene har en tendens til å gå i ett og etter endt kveld er det vanskelig å huske individuelle låter. Derfor er kveldens høydepunkt uten tvil Olsens cover av The Sugerhill Gangs «Rapper's delight», som med blant annet en tubasolo skiller seg godt ut.
Olsen avslutter konserten med et ekstranummer, etter først å ha instruert publikummet i akkurat hvordan de skal få han ut på scenen igjen, og til slutt litt reklamering av egne utgivelser.
– Det er plateselskapet som tvinger meg til å si det her. Jeg driver mitt eget plateselskap.
