Uinspirert og lite spennende

Tekst: Jens Erik Vaaler, Radio Revolt

Det blir dobbeltspill, trippelspill og firedobbelt spill når britiske Danny Boyle viser sin nyeste film Trance på Kosmorama 2013. Boyle har hatt en lang og distingvert karriere som strekker seg over mange forskjellige sjangerfilmen, og denne gangen hopper han med beina først ut i en sydende ransthrillerdrama med hypnose og fortrengte minner som et gjennomgående tema.

James McAvoy spiller Simon, en ung og lovende auksjonarius i London som sliter med store mengder gjeld. Han griper sjansen til å bistå en gjeng kunsttyver med å stjele et berømt maleri, men når ranet går skeis får Simon seg en dunk i skallen og glemmer hvor maleriet er gjemt. Løsningen er selvsagt at Simon må sendes til hypnoseterapi slik at de glemte minnene kan komme til overflaten igjen. Men det er mer ved terapauten Elizabeth (Rosario Dawson) enn man først skulle tro, og det skal vise seg at også Simon har flere fortrengte svin på skogen.

Filmen begynner bra, med en gjennomgang av sikkerhetsrutinene Simons auksjonshus går gjennom under et ransforsøk. Dermed ser vi hvordan tyvene klarer å undergrave og snu opp ned på alle sikkerhetstiltakene som iverksettes. Som åpning fungerer det godt som en introduksjon til filmens verden, samt figurene som befolker den. James McAvoy er sjarmerende som alltid som ung og eplekjekk spradebasse, og Vincent Cassel virker i sitt ess som lederen for kunsttyvene. Åpningen er stilfullt klippet med flere handlingstråder som veves sammen til et fornøyelig åpningsklimaks.

Dessverre begynner ting å skrante når Simons terapitimer begynner. Han har en slags mental blokkasje som hindrer han i å huske det han har glemt. Elizabeth begynner dermed å integrere seg mer og mer inn i ransgjengen, og før du aner ordet av det er det vanskelig å holde styr på hvem som manipulerer hvem og hva det faktisk er som skjer i handlingen.

Filmens manus forsøker tappert å holde publikum på pinebenken og serverer stadig nye
vridninger i handlingen som den raskt bortforklarer med pseudomedisinsk sjargong. Deretter
baller det stadig på seg helt til alt sammen kollapser som et enormt korthus i et audiovisuelt
slitsomt antiklimaks. Slitsomt for øyet, slitsomt for øret, og ikke minst slitsomt for hjernen, for de
siste ti minuttene består knapt av annet enn redegjørelse for hva som egentlig har hendt i løpet
av filmen og hvem som til syvende og sist har lurt hvem. Til syvende og sist var det jeg som
følte meg lurt.

Det virker i tillegg som om Boyle har tatt lærdom fra Michael Bay når det gjelder å gi filmen sin
ett distinkt visuelt preg. Filmbildene er stappfulle av blått og oransje som står i sterk kontrast til
hverandre, men det bidrar ikke til å gi filmen et slående særpreg. Faktisk ser den ut som alle
andre dumme actionfilmer som har kommet ut de siste par årene, og det er ikke følelsen jeg vil
sitte igjen med når jeg ser en Danny Boyle-film.

Danny Boyle har som nevnt vært innom mange ulike sjangre i løpet av sin karriere, men et psykologisk drama som i tillegg forsøker å være en ransthriller er tilsynelatende ikke hans sterkeste kort som regissør. Bortsett fra filmens åpning var det lite ved Trance som klarte å fenge meg.