Det er ikke ofte en film smyger seg under huden på deg, og blir værende.

(NB: Det kan forekomme spoilere i teksten. Du er herved advart.)

Et kjapt Google-søk avslører at «Nightcrawler» er så mye som regidebuten til Dan Gilroy, manusforfatteren bak filmer som «The Bourne Legacy» og «Real Steel». Dette er med andre ord ikke en fyr som har utmerket seg i de ærverdige regissørers rekker, selv om filmene hans utvilsomt kan sies å ha oppnådd kommersiell suksess.

Med «Nightcrawler» har derimot Gilroy satset spenna på alt annet enn «kommers». Regidebuten er en lavmælt, ulmende indiethriller med ingen ringere enn Jake Gyllenhaal i hovedrollen, satt til storbyens mørkeste avkroker. Den dunkle estetikken løftes fram av en hengslete Gyllenhaal, som briljerer med sin nærmest spøkelsesaktige fremtoning. I «Nightcrawler» gestalter han rollen som Louis Bloom, en artikulert småkjeltring med høye ambisjoner.

Ned i avgrunnen

Når Bloom (Gyllenhaal) tilfeldigvis blir vitne til et nyhetsteam filme en fersk bilulykke, får han ideen om å forfølge en karriere som frilans kriminalreporter – alt han trenger er tross alt en politiradio og et kamera. Han ansetter en assistent, den hjemløse Rick, og tar fatt på karrieren med en så total målrettethet at det nesten er skremmende. Som Blooms personlige mantra røper, er han kompromissløs i jakten på et rimelig levebrød: «If you want to win the lottery, you gotta make the money to buy a ticket».

Faktum er at det allerede fra filmens åpningsscene ligger i kortene at Blooms moralske kompass peker i alle retninger. Det går ikke lang tid før han er på plass med kamera før politiet i det hele tatt har ankommet åstedet. Han kliner kameraet pliktskyldig opp i ansiktet på hardt skadede og drapsofre uten å nøle et sekund, men innbittheten viser seg imidlertid å lønne seg. Han lander hovedoppslag etter hovedoppslag på den lugubre nyhetskanalen KWMC, og blir etterhvert en uvurderlig del av redaksjonen.

Et av høydepunktene, som også er et av vendepunktene, er når Bloom krysser den magiske grensen mellom observatør og deltaker. Det er når han sleper et lik langs asfalten for så å triumferende løfte kameraet over hodet for å få en bedre vinkel, at Messias-symbolikken er komplett. Bloom stiger ned i avgrunnen på samme tid som han klatrer opp i systemet - en skummel vekseleffekt med bud om mørkere tider.

Glimrende rolleprestasjon

Men «Nightcrawler» er ikke et glimrende stykke thriller fordi den gir et skråblikk på den makabre voyeurismen i amerikansk krimjournalistikk. Ei heller fordi den gir en foruroligende beskrivelse av hvor langt enkelte kan gå for å komme seg inn på arbeidsmarkedet i kapitalismens krybbe, og hvordan systemet belønner de av oss med psykopatiske disposisjoner. Det mest interessante med Nightcrawler er for meg hovedrollen selv.

Joda, enkelte har sikkert fått med seg at Gyllenhaal gikk ned 20 kg for å lande rollen, hvilket er en imponerende bragd i seg selv. Vekttapet er imidlertid mer imponerende når man ser det på bakgrunn av hvor nødvendig det er for rollen, og måten det fremhever de nødvendige karaktertrekkene hos skuespilleren. Kombinasjonen av Gyllenhaals store, granskende øyne, det avbalanserte, myke stemmeleiet og de uthulte, markerte kinnbena, er selve legemliggjøringen av den nakne desperasjonens natur.

Det er en underliggende nerve i hele fyren, et jevnt og kontrollert kaos, alt skjult bak en fasade av fabrikkerte smil og veltalenhet.

Ikke med det sagt at «Nightcrawler» ene og alene er et Gyllenhaalsk «one-man-show». Den andre hovedrollen er Los Angeles på nattestid, og det uløselige forholdet mellom det dekadente og groteske i de enorme kulissene som byen jo utgjør. På den måten iscenesetter Gilroy den samme moralske ambivalensen som gjennomtrenger både hovedrollen og selve handlingen, uten å være for påtrengende av den grunn.

Så hva er det «Nightcrawler» egentlig prøver å fortelle oss? Hvem vet. Det eneste jeg vet er at Gilroys regidebut tegner et komplekst bilde av oss mennesker, og hva vi er villige til å gjøre for en bit av kaka. Og kanskje er det de som er villige til å gi fullstendig slipp på menneskeligheten sin, som også når lengst opp på stigen.