Usammenhengende refleksjoner

«33» er Kjersti Annesdatter Skomsvolds fjerde bok – og er ifølge vaskeseddelen «en mirakuløs roman om øyeblikkene hvor alt blir helt annerledes.». Her møter vi den lungesyke matematikklæreren «K» som elsker både den avdøde Ferdinand og den levende Samuel. I underfundige vendinger tar Skomsvold oss inn i et univers hvor språklig refleksjon former relasjoner, sykdom og kjærlighet, men ikke alt henger sammen.

Med «Jo fortere jeg går jo mindre er jeg» brakdebuterte Skomsvold i 2009. Her møter vi en forfatter som med stor glede og sårhet skildrer livet til en gammel dame som ikke omgås så mange folk. Deretter kom den selvbiografiske «Monstermenneske» som fronter hennes brennende ønske om å fri seg fra ME og bli forfatter. Deretter kom diktboka «Litt trist matematikk», hvor de lyriske subjektene er bibelkarakterer. I «33» samles trådene: Språket og tanken om å skrive for å organisere verden er sterkt til stede, samtidig er «K» en litt dysfunksjonell karakter. I tillegg får vi flere bibelallusjoner gjennom boka, blant annet allerede med tittelen: 33 er alderen Jesu liv tok slutt, og dermed begynnelsen på den kristne sivilisasjonen. Å balansere alt dette krever sitt, og Skomsvold overbeviser ikke helt.

Litterære henvisninger og refleksjoner

Det er tydelig at Skomsvold befatter seg med litteratur. «K» minner om Kafkas «K» som ikke vet helt hvilket system han er satt inn i. Men Skomsvolds «K» skal ikke nå fram til slottet eller forsvare seg i en rettsak, nei hun skal åpne seg opp for kjærligheten, for befruktningen. Boka er en reise – ett sted ytrer «K» et ønske med å ha et liv som en Odyssé. «K» jobber med å godta den virkeligheten hun har havnet i, der noen dør og andre blir født. For å finne ut av det hele skriver hun, både ord og tall. Hennes refleksjoner er ofte underfundige og treffende:

«Men kanskje er det også en større realisering av livet, da regningen synliggjør innsiden, det indre livet, fordi jeg må tenke mine egne tanker, mens det ytre livet i større grad handle rom å speile omverdenen. (Når jeg sier regningen, mener jeg skrivingen, men det er det bare jeg som vet). Alt dette påstår jeg, uten å våge å tro det. De fremmede sier seg enige, og det gjør meg tung til sinns.»

Overforbruk av ellipser

Tegnsettingen til Skomsvold er særegen. Det er mye utropstegn, men mer markant er den utstrakte bruken av «…». Slik får hverdagslige oppramsinger preg av å utelate noe, det er som hun prøver å vise at dette er ikke alt, også mellom dette skjer det noe! I lengden blir det mer krevende enn inspirerende.

«Om det enda var dette jeg tenkte på, da hadde jeg hatt en unnskyldning for grimasene jeg lager, grimasene som mine likesinnede.. dersom det finnes noe slikt… ser ut til å tolke som et smil, eller en oppfordring om å finne frem pensumbøkene… «Jeg har skrevet boken selv» sier jeg, og elevene klapper, verden vil bedras, synd at det ikke er en smartere person enn jeg som får gjøre jobben … Jeg var en gang invitert på en internasjonal konferanse i matematikk» sier jeg, men da himler elevene med øynene…»

Verden i språket og matematikken

«Matematikken var en redningsaksjonen jeg ikke visste at jeg trengte sier jeg ganske høyt, det pleier å gjøre inntrykk på folk, selv om jeg ikke skjønner hva det betyr.» Slik ordlegger «K» seg: hennes ønske om frelse i matematikken kan sidestilles Skomsvolds ønske om å reddes av språket i «Monstermenneske» om. Og det er absolutt noe å støtte seg på i språket hos Skomsvold. Det er kvalitet i denne boka, problemet er at denne kvaliteten kommer stykkevis. Det er i biter det skinner, og sammenføyningene knaker litt vel mye. I et forsøk på å få grep om verden, gjennom tanker om en graviditet det er umulig å forberede seg på, en lungetransplantasjon som gjør at noen andres lunger skal puste i en ny kropp viser Skomsvold at hun holder fast ved sitt språk, sin måte å organisere verden. Men byggeklossene er ikke helt på plass denne gangen.