Variasjoner i depresjon
Zachary Oberzan leter etter kjærlighet blant publikum og tre gitarakkorder.
På Avant Gardens scene projiseres en film av Zachary Oberzan utkledd som Whitney Houston. Han sitter ved siden av en spritflaske og flere bokser med Xanax, og sier «a lot of the songs I sing are about love».
Det er 3. januar 2012, natten Houston tok overdose på Xanax. Noe Zachary Oberzan også gjorde på cirka samme tid. Han overlevde. Hun døde.
På scenen går så Zachary selv opp, iført dress og med en gitar over skulderen. Han forteller sin historie ved hjelp av sang, dans, video, bevegelse, lyd, karaoke og henvisning til gamle helter som Jean Claude van Damme, Buddy Holly og Serge Gainsbourg.
Kjærlighet som svar
Publikum ler flere ganger, selv om det absolutt ikke er lystig kost som serveres. Vi får framstilt flere biter av livshistorien til Zach gjennom video, og opptak fra en terapisituasjon dukker opp med jevne mellomrom.
Det er fortellinger om en mor som tar abort. Om et barns redsel for å vokse opp til å bli gal. Vissheten om at han ikke hadde hatt lyst til å bli født om noen hadde vist ham framtiden og gitt ham muligheten til å velge. At han nå er «too old to die young». Det er ikke romantisk å dø når du er 37.
I programmet står det: «Hva er livet, og hvorfor skal vi leve det?». Der skrives det at svaret er kjærlighet, ikke den romantiske, men den universelle. I samtalen etter forestillingen sier Zachary at det han gjør som kulturaktør handler om å ha vært gjennom noe og spørre seg hva du skal gjøre med det. I tillegg mener han noe av driven kommer fra «some desire to want to be loved».
Akkurat ikke monotont
Zachary bruker få dramatiske fakter, og kroppsspråket er dempet. Ansiktet uttrykker mest en slags konstant bekymring. Likevel blir det ikke overveiende monotont, den stadige skiftningen av medier og historier gjør at du hindres i å falle av. Enkelte sekvenser er dog litt lange.
Forestillingen er ikke bare et dykk inn i Zacharys noe bekymrede indre. Vi vises mer generelle betraktninger om livet, kjærligheten, terapien. Hele tiden med kryssreferanser til poplærkultur, enten ved videoklipp, lydklipp eller intertekstualitet. På et tidspunkt river Zachary av dressen i god stripperstil og står igjen i Kill Bill-kostyme. Det er med andre ord mye variasjon fra en kropp i likevekt.
Mest behagelig er en lengre sekvens hvor han klimprer på gitaren og snakker om hvor mange følelser som kan uttrykkes gjennom kun tre akkorder. «There are only so many human emotions», sier Zachary i samtale med Per Ananiassen etter forestillingens slutt. Vi har følt mange av dem de siste timene.
