Variert og engasjert
Marianne Halmrast kvintett, 4. oktober på Ni Muser
Med låten «Berte Bert» åpner Marianne Halmrast kvintett konserten på Ni Muser. Foran et fåtallig, men interessert publikum beveger fem musikere seg presist mellom improvisasjon og samspill, og gir fra seg en uhyre god konsert som flere burde fått med seg.
Marianne Halmrast har blitt beskrevet som et nytt talent i norsk jazz, og hennes prestasjoner denne kvelden underbygger denne antagelsen. Med seg har hun fire musikere fra konservatoriet i Trondheim, og det er ingen tvil om at dette er dyktige folk. Jeg har aldri likt å sette musikk i bås, men kvintettens sjangersjonglering kan sies å bevege seg fra frijazz til groove, inspirert av artister som Charles Mingus, Radiohead og Ornette Coleman.
Konserten starter utprøvende med trompetist Eivind Lønning og saksofonist Kristoffer Alberts i et noe fritt parti, før resten av kvintetten trer inn i den eksplosive åpningslåta. Konsertens låtmateriale er en god blanding av energisk rytmikk og suggererende ro, og kvintetten behersker nivåene til fingerspissene. Låttitler er derimot ikke Mariannes sterkeste side, og «En kasse vin», «Smørblid» og sangen uten tittel er alle betydelig bedre inni enn utenpå.
Utover i konserten øker intensiteten, og på et tidspunkt sitter pianist Harald Aadland og runker tangentene, og publikum jubler. Jazz kan være befriende. Trommeslager Dag Erik Knedal Andersen er presis gjennom alle låtene, men kunne fått mer plass i en konsert der resten av bandet får muligheter til å utfolde seg i sine soloer. Likevel, til tross for musikernes ferdigheter, har ingen av dem behov for å vise seg fram. Konserten viser en god balanse mellom individualitet og samspill, noe som gir den unge kvintetten et preg av modenhet.
En knallbra konsert med en kvintett av flinkiser. Jazzkvaliteten i Trondheim er sjeldent god, som flere etter hvert bør få med seg.
