Verken fugl, fisk eller overbevisende hest
I See Horses viste gode tendenser på Knaus, men det ble med tendensene.
– Æ sjer syner, æ sjer hæsta.
Det ga meg en trygghetsfølelse da den berusede komiker-spiren bak meg sa dette. Skulle I See Horses vise seg å være et dårlig liveband, så kunne han kanskje redde kvelden. Men han slapp det. I See Horses var ikke dårlig. Men de var heller ikke veldig bra.
Gode musikere
De fem herrene entret scenen til stor begeistring for de oppmøtte, som langt i fra fylte Samfundets minste scene; Knaus. Gutta gikk rett på «Broken Bones». Rockelåta sparket fra seg med stor hjelp fra bakerste mann, Kristian Langlien. Hans harde trommeslag kombinert med den skotske bassisten David «Stitch» Coyle sin imponerende traktering av valgt instrument gjorde denne låta til en bra åpning på konserten. På hver side av seg hadde Coyle en gitarist; Arvid Falch og Kasper Anthun. Alle disse tre steppet inn som vokalister, både sammen og hver for seg, mens Jonas Wøien Olsen tok seg av tangentene og bandt det hele sammen.
Langt mellom høydepunktene
Etter første sang må vi faktisk hoppe til midten av settet før vi kommer til noe mer enn en lett forglemmelig pop/rockelåt. Med dette hoppet har vi kommet til kveldens høydepunkt. «Judas» heter den. Og dette er en veldig bra pop/rockelåt. En intro med antydninger til gitarsolo fester grepet før vokalen kommer inn sammen med et temposkiftet. Vokalen veksler mellom en anklagende og forsonende karakter mens temposkifter gjentas og holder intensiteten oppe til «Something’s working on me» beljes ut og sangen slokner. Dette ble også min konklusjon etter denne låta; den arbeidet med meg og fikk meg med på notene. Opp på merra, om du vil. Hadde konserten endt der ville sluttinntrykket vært betraktelig mye bedre.
Skotsk låt. Javel.
Men det var ikke slutt. Vi blir fortalt at vi skal få høre en typisk skotsk låt. Det går hurtig opp for meg at jeg ikke ville gjenkjent en «typisk skotsk låt» om den hadde hoppet opp og bitt meg i halebeinet. Før sangen rekker å gi assosiasjoner til Storbritannia ledes tankene over på verdensomspennende, middelmådig rock, som i stor grad også beskriver resten av låtene. «The Others» er siste sang ut, og da er publikum litt mer med. Det trampes med noen føtter og armer slenges opp. Så er det slutt. Bandet takker høflig for seg og sier at de har hygget seg.
