Voldtektslandet

Hvem tror du det er mest sannsynlig at du kommer til å slå i voksen alder? Hvem er du mest redd for at skal ha sex med deg mot din vilje? Vold i intime relasjoner er dessverre et vedvarende samfunnsproblem. Likevel forskes det svært lite på dette, til tross for at norske politikere har etterlyst en grundig gjennomgang og analyse av utbredelse og konsekvenser av parvold.

Shabana Rehman Gaarder tror hensynet til personvernet og redselen for å rette søkelyset inn i den private sfære, er grunnen til at det ikke er mer åpenhet om dette i Norge.

– Det som skjer innenfor husets fire vegger er fortsatt tabubelagt. Det skjer liksom ikke i Norge. Mannsrollen er altfor sterkt preget av penger, makt og status. Dysfunksjonelle familier og vold i nære relasjoner finnes overalt, i alle samfunnslag, sier hun.

Verdier står for fall

Informasjonsrådgiver Lone Alice Johansen ved Krisesentersekretariatet i Oslo forteller at tanken om vold i hjemmet utfordrer rigide verdier og strukturer i samfunnet.

– Synliggjøring av volden vil true oppfatningen av Norge som et likestillingsparadis. Dette er ikke bare en stor skam for Norge som en kulturelt utviklet velferdsstat, men det åpner også for perspektiver som river grunnen vekk under kjernefamilien som det trygge og gode samfunnssosialiserende element.

Hun tror mange synes det er ubehagelig å diskutere at det fortsatt eksisterer en ubalanse mellom kjønnene i et såkalt likestilt land.

– Denne uviljen har skapt et behov for alternative forklaringer på vold utøvd av menn, som for eksempel kultur, sosioøkonomisk bakgrunn, rus og sykdom. Dette gjør at fokuset på vold mot kvinner og barn flyttes til å gjelde «de andre», det vil si: «de utenlandske mennene», «menn med rusproblemer» og «de psykisk syke mennene». Samtidig kan det ideelle bildet av likestilling bestå. Volden kvinner utsettes for blir på denne måten usynliggjort og bagatellisert.

Ubehagelige sannheter

Nærheten mellom offer og utøver gjør vold i intime relasjoner svært traumatiserende og skadelig for de som utsettes for den. Likevel opplever kvinner som rapporterer denne formen for vold motforestillinger og sjikane i møte med rettsapparatet. Forfatterne Anja Emilie Kruse og Anne Bitsch ga nylig ut boken Bak lukkede dører – en bok om voldtekt. I boken beskrives og granskes de seksuelle overgrepene som ofte forties i den offentlige debatten: Nemlig de som skjer mellom ofre og overgripere som kjenner hverandre.
– Voldtekt er på mange måter et samfunnsproblem ingen egentlig vil vite noe om, fordi svarene på spørsmålene om hvem ofrene og overgriperne er, støter oss. Det er ubehagelig å tenke på at det i svært mange voldtektssituasjoner er lite offeret kunne gjort for å unngå å bli utsatt. Det er også ubehagelig å innse at overgriperne ikke er monstre, men kanskje noen man liker og synes godt om. Derfor ser vi dessverre en tendens til at ofre for relasjonsvoldtekt får skyld og ansvar for egne overgrep, mens de som begår voldtektene frikjennes, sier Kruse.

Vold som kunst

Vi utsettes daglig for grove bilder i samtidskunsten, men den ekte og vanligste parvolden portretteres likevel sjelden. Kruse og Bitsch forteller at de ikke har noen spesiell oppfatning om hvorvidt kunsten bør eller ikke bør portrettere vold i nære relasjoner.

– Samtidig er det liten tvil om at samtidskunsten kan spille en svært viktig rolle, som Henrik Ibsen sa, «ved å sette samfunnsproblemer under debatt». Kunst kan skape større nærhet til samfunnsproblemer enn ren faglitteratur gjennom å brette ut historiene i all sin grusomhet, skjønnhet eller ambivalens. Sånn sett er for eksempel filmer som 90 minutter og fotoprosjekter som Walter Astradas Violence Against Women viktige, fordi de er en vekker for dem som ikke lever med vold og mishandling til daglig.

Informasjonsrådgiver Johansen mener at vold mot kvinner og vold i intime relasjoner absolutt er et viktig tema i kunsten. Også med tanke på forebygging.

– Noen representasjoner av sanseopplevelser i kunst kan fremkalle både kroppslig-emosjonelle, samt intellektuelle reaksjoner, som kanskje vanskeligere lar seg skape gjennom andre kommunikasjonsformer. Gjennom kunst kan man berøre et tabubelagt tema, knyttet til skam og skyld, som resulterer i at folk både ser, hører og snakker om det, sier hun.

Må sette dagsorden

Det siste tilskuddet til debatten kom i forbindelse med premieren til filmen 90 minutter, som tar publikum med inn i samlivssituasjoner som er preget av vold og overgrep.

– Vanlige reaksjoner på vold og overgrep er at man ikke vil se, høre eller snakke om det. I 90 minutter har man satt teamet på dagsorden i samfunnsdebatten, sier Johansen

Rehman Gaarder forteller at hun var forberedt på grusomme scener da hun skulle se 90 minutter, men at de, sammenlignet med hvordan virkeligheten faktisk er, ikke var det.

– Det er selvsagt brutale scener i 90 minutter, men vi er eksponert for så mye vold gjennom medier, dokumentarer og kunst at filmen er ikke noe å grue seg til i den forstand. Når Oslo Kino reklamerer med at «man får se Aslak Hennie som sadist», spyr jeg, sier hun.

Hun mener likevel filmen er med på å kaste lys over det hun kaller kvinnens største fiende, mannefallet.

– Kvinner som blir drept i Norge blir først og fremst drept av en mann de kjenner. Filmen 90 minutter viser tre menn fra forskjellige klasser og livsfaser som alle på en eller annen måte har mistet noe, og de lar det gå utover kvinnen. Hvordan de svake tar det ut på de som er svakere er et tema som bør flombelyses mer.

Forhåndsdømt

Felles for nesten alle voldsutsatte kvinner er opplevelsen av skyld og skam. At de fleste overgrep begås av menn som har en relasjon til offeret, gjør ikke anmeldelse eller rettergang enklere, forteller Johansen. Heller tvert
i mot.

– En svensk studie som gransket 10 000 politiutredninger viser at det å få en voldtekt opp for retten beror på egenskaper hos overgriper og offer, særlig der det ikke finnes vitner eller synlige skader. Egenskapene som betegner et «verdig offer» er høy sosial status, edru under overgrepet, ikke alt for ung, ingen relasjon til overgriper, samt få tidligere seksualpartnere.

Hun forklarer at kvinner som er utfordrende kledd, beruset og har hatt mange sexpartnere har svært liten mulighet for å få rettsapparatets støtte.

– Er kvinnen prostituert, hjemløs, narkoman eller psykisk syk, vil hun i prinsippet være rettsløs. Selv om hun har fått kraftige skader av overgrepet, anses hun ikke å være troverdig, viser utredningen.

Bedring

Selv om vold i nære relasjoner fortsatt er et betydelig problem, er det ingen tvil om at mye har bedret seg de siste førti årene, mye takket være kvinnebevegelsen og deres støttespillere, som har satt denne typen vold på dagsorden og bedret kunnskapen vår om den. Forfatterne Kruse og Bitsch mener det likevel henger igjen en rest av holdninger om privatlivets fred hos mange.

– Vi ser fortsatt en tendens til at den private volden er mer myteomspunnet og vanskeligere for mange å ta stilling til enn den som skjer på offentlig sted. Vi håper at flere og flere vil tørre å stille de ubehagelige spørsmålene, også til folk vi kjenner og er glad i, slik at vi kan forebygge vold, voldtekter og overgrep gjennom å la være å fortie, unnskylde eller bagatellisere den private volden.

Rehman Gaarder tror ikke det lenger finnes noen generell aksept for vold mot kvinner.

– Den som bryter tausheten, blir hørt og får hjelp simpelthen på grunn av individets rettsikkerhet, og at vi er tilstrekkelig opplyst om at vold i hjemmet ikke under noen omstendigheter er ok i Norge.

Også Johansen ser lysere på framtiden.

– I regjeringens handlingsplan for å oppnå likestilling mellom kjønnene erkjennes det nå at vold mot kvinner er et hinder for å oppnå reell likestilling mellom kjønnene, og det er med glede vi ser at regjeringen ser det som spesielt viktig å arbeide med dette temaet.

–-

Denne artikkelen ble originalt publisert i den forrige papirutgaven til Under Dusken.