Vondt og viktig
Play er solid og tankevekkende, men smertefull å se på.
PLAY - REGI: RUBEN ÖSTLUND - PLATTFORM
Tre sjetteklassinger fra middelklassen er på bytur i Gøteborg når de oppdager at de blir forfulgt av en gruppe jevnaldrede innvandrergutter. Når de tas igjen, blir de konfrontert med følgende ord: «Få se på mobilen din. Broren min ble ranet i går, hans er helt lik. Bli med oss og møt ham, så kan vi få en løsning på dette problemet.»
Ubehagelig
Slik starter Ruben Östlunds Play . Det som følger er magevrengende ubehagelig å se på, og det av flere grunner: Både på grunn av hva innvandrergjengen gjør med guttene de i praksis har kidnappet – de leder dem på en langvarig jakt etter denne «broren», med en uuttalt (men svært tydelig) trussel om fysisk vold dersom guttene skulle prøve å stikke av, før de til slutt tar verdisakene deres– men i større grad på grunn av måten de gjør det på.
Gjengen driver et utspekulert spill, med en aggressiv og samtidig nærmest vanntett retorikk. Med andre ord: de fremstår truende, men den som sier dem imot får rasismekortet tilbake. Flertallige ganger fremstiller de seg selv som «fattige, ynkelige utlendinger», og gjør det umulig å arrestere dem (i betydningen «å ferske dem») uten å bryte med normene for politisk korrekt oppførsel. Dermed slipper de gjentatte ganger unna med overtramp av intimgrenser og direkte nedverdigelse av helt fremmede mennesker.
Rop for døve ører
Hvis man tar det bokstavelig, er ikke Östlunds innvandrerportrett spesielt flatterende. Innvandrergutta er voldelige, kyniske; de utnytter grovt samfunnets politiske korrekthet og stjeler fra barn. Men hvorfor ikke bare ta pengene med det samme? Hvorfor dette psykiske spillet? Hvorfor alle disse nedverdigelsene og dette gjentatte behovet for å bekrefte sin overlegenhet? Östlund gir jevnlig signaler om at hans ikke-svenske karakterer ikke er godt nok intergrert i det svenske samfunnet. Således kan disse guttestrekene tolkes som rop om oppmerksomhet – men hvorfor roper de så høyt?Kanskje fordi samfunnet rundt dem er fullstendig passivt og likegyldig. De flytter stadig grensene, men ingen bryr seg nok til å stoppe dem.
Play balanserer mellom å være for diffus og for åpenbar i sitt budskap, men holder seg i svært stor grad på den gylne middelvei. Den distanserte og nøytrale kamerastilen overlater uansett til tilskueren å trekke konklusjonene. Östlunds enorme forståelse for sosialdynamikk er det som til syvende og sist gjør filmen så vellykket. Det han evner å uttrykke i samspillet mellom Play s karakterer vekker utrolig mange åpenbaringer, men enda flere spørsmål. At jeg gikk ut av kinosalen tenkende over problemstillinger jeg aldri tidligere har vurdert – og dermed, vil jeg påstå, et utvidet perspektiv – er vel den klareste indikatoren på en film som har lyktes.
