Woodland leverer, men overbeviser ikke.

Tekst: Gaute Eliassen, Radio Revolt

Første gang jeg hørte Woodland var jeg sikker på at Jack White hadde startet nok et nytt prosjekt. Overraskelsen var derfor stor når jeg fikk vite at det var et lokalt trondheimsband som lirte av seg bluespreget rock med heftige slide-gitarer. Bandet fanget umiddelbart min interesse, og jeg gledet meg derfor til konserten på Blæst.

Selv om bandet ikke er det mest karismatiske, fyller de musikken med energi så det holder. Det er rått, skittent og stilrent - det er blues-rock som går rett på sak, og ikke driver med dill dall. Det låter utrolig tøft, og de er absolutt et stødig liveband som skaper god stemning blant publikum.

Det største problemet er nok at det tidvis blir altfor likt, noen av låtene smelter sammen og det er ofte vanskelig å skille dem fra hverandre. Dette gjør at man fort kan gå litt lei når man ikke får nødvendig variasjon i musikken. Jeg tror mye av grunnen til dette er at de spiller flesteparten av låtene med slide på gitarene, og at gitarene er stemt i dur. Det betyr litt enklere forklart at man setter restriksjoner på gitarene, som gjør akkordvariasjoner vanskeligere. Samtidig fører dette til vanskeligheter med å farge musikken og gi den flere nyanser. Likevel er slidegitarene på mange måter deres varemerke, og det som gir bandet den sounden de har. Og de låtene som stikker seg litt ut er virkelig gode. Eksempelvis «no trouble» som har en fengende hook og et seigt riff som setter seg godt under huden.

Woodland serverte alt i alt en god og overbevisende konsert med mye trøkk og et autentisk lydbilde, som til tross for mange høydepunkter tidvis dessverre blir litt for ensidig.