Kjente, men likevel ukjente

Jeg må innrømme det. Da jeg hørte at Band of Horses skulle til Pstereo så jeg automatisk for meg skrikende jenter som gråter og synger med til «No One’s Gonna Love You». Jeg så for meg at jeg selv skulle gråte og synge til «The Funeral» for full hals. Bandet fra Texas viste i kveld at fordommer kan være helt feil. Det vi ble servert i kveld var folkelige låter med countrypreg, der mannfolk sang med og holdt rundt hverandre, drakk og gliste. I hvert fall første halvdel av konserten.

Folkefølelsen

Det kan virke som at Band of Horses tror det norske publikummet er utrolig joviale. Det er første gang de spiller i Trondheim, og publikumsfrieriet er til stede tidlig i opptredenen. De norske glosene sjarmerer til dels, men nordmenn er ikke så joviale som dere tror, altså. Det er allikevel fullt ved Elvescenen i kveld. Folk løper ned, i alle aldre, sånn sett bort fra de som fortsatt er på Red Mountains litt oppi bakken.

Hvorfor er dette bandet booket? De har vært populære lenge, men det har ikke skjedd noe særlig nytt i det siste. Det er tydelig at dette er et trekkplaster til festivalen, og det fungerer foreløpig veldig greit. Utålmodige tilskuere tyder på et snev av skuffelse i det den første halvtimen kun består av låter som oftest hører hjemme på en countryfestival. Låter som «Laredo» og «Factory» er til dels ukjente, men folk later i det minste som at de kan teksten. Det tyder på et ønske om å så gjerne ville kunne tekstene, akkurat som at bandet så gjerne vil røre ved publikum.

Hvor blir det av klisset?

Men for all del, konserten har så langt et høyt trøkk. Det låter bra, men det er som om noe mangler. Kanskje er det publikum som er slitne etter to dager med festival. Kanskje er det fordi Band of Horses er et band du trodde du visste mye om, også overrasker de. Jeg må innrømme at fordommene henger med meg ganske langt inn i konserten.

Det tar tid å bli vant til denne siden av bandet, men det er nok grunnet min misoppfatning. Heldigvis for meg, og resten av Marinen i kveld, har de selvsagt gjemt alle trekkplaster-låtene til slutt. Her blir vi servert hit på hit. Andelen kjærestepar og ungjenter som trodde de hadde kommet feil får sine ønsker oppfylt. Det begynner med «No One’s Gonna Love You», som forøvrig framføres nydelig, tross litt for skarp lyd. Sangen dedikeres til og med til publikum, en sikker måte å smelte alles hjerter på.

Magi, lykke og litt utålmodighet

Nå får vi Band of Horses slik de fleste kjenner dem. Det er tydelig at de har spart det beste (subjektivt sett) til slutt, i det minste de mest kjente låtene. Med låta «Cigarettes», «Wedding Bands» viser bandet fram sin sterke side. Preget av utålmodighet, alle venter på det de er kommet hit for, begynner folkemassen å dabbe av. Men dette er allikevel greit mens vi venter. Og selvfølgelig.

Etter en turbulent time med venting, feelgood-musikk, forsøk på allsang og enda mer venting kommer den. Selvfølgelig. I det «The Funeral» spilles, er alle lykkelige. De fleste holder rundt hverandre som et resultat av kjærlighet og kulde. Selv om vokalisten spilte litt feil i starten, kan bandet skilte med allsangfaktor uten like. Kvelden, og festivalen, får en perfekt avslutning ved hjelp av magiske «Is There A Ghost», som etterlater et smil på alles lepper.