Rungende vokal, overveldende scene

Tidlig i august i fjor skrev Dagbladet at nærmest ingen hadde hørt om Emilie Nicolas. Det ble beskrevet som overraskende hvor mange som kom og så henne på Øyafestivalen. Hun ble karakterisert som et ubeskrevent blad, litt innadvendt og uspennende. Nå har det gått et år, og hun kan i det minste skilte med et større repertoar.

Har konserten egentlig begynt?

Det strømmer en kvinnelig vokal ut fra høytalerne ved Elvescenen. Det har begynt å dukke opp en del festivaldeltakere, men det er foreløpig ikke så mye som tyder på at det er en konsert på gang. Det tar minst én låt for å samle publikum, og det er først etter noen minutter at ørene skjerpes. Hvorfor de ikke er skjerpet tidligere kan være et mysterium for noen, for vokalen er ren, nydelig og selvsikker. Kanskje har pstereopublikummet fått nok av kvinnelige vokaler. Lineupen i år kan skilte med både Susanne Sundfør, Aurora og Ida Jenshus – en tøff konkurranse for en dame som har blitt kritisert for å være anonym og beskjeden på scenen. Heldigvis tar det seg opp underveis i konserten. Det er først ved fjerde låt, Wolf, at bærumsjenta viser hva hun er god for. Låta har en nydelig oppbygning, viser allsidighet og drar med seg publikum i ren eufori.

Rungende vokal, overveldende scene

Når låta Nobody Knows kommer får publikum endelig mer av det de vil ha. En fantastisk stemme, som treffer rett inn i hjerterota. Det hjelper også på at låten visstnok ble skrevet «på andre siden av elva», da Nicolas selv bodde på Bakklandet. Den viser at hun er på hjemmebane, noe som gir grobunn til selvsikkerheten hun plutselig har pådratt seg i fremførelsen av låta. Hun føler tilhørighet, både til sin egen stemme, publikum og scenen, og det bidrar til at publikum skjerper sansene. Dessverre blir dette kanskje det eneste øyeblikket hvor Nicolas passer på en så stor scene. Elvescenen er rett og slett for stor. Akkompagnert av et relativt stusselig lysshow er dette kanskje årsaken til at publikum mister fokus.

Kunsten å trollbinde. Eller?

Det er ingen tvil om at Nicolas har en stemme man aldri blir lei av. Den har en kraft som kan trollbinde en hver som kommer innenfor hørevidde, og noen øyeblikk er så fantastiske at jeg har lyst til å gråte. Jeg får i det minste gåsehud. Det er noe med Emilie Nicolas. Hun hører hjemme på en scene. Dog heller i et mindre telt eller konsertlokale, men scenen er likevel hjemmet hennes. Spørsmålet er bare om publikum også tilhører dette hjemmet, eller om de bare er til pynt i hagen. Det reises ingen tvil om at låtene er eventyrlige, men hvem er de egentlig til for? Er det for å gjøre utløp for hennes egne personlige historier, eller er det for å underholde? Det ser i hvert fall ut som menneskene på Marinen i dag venter på noe. Venter på å bli overrasket, trollbundet eller at det skal komme et lite øyeblikk på denne scenen som gjør det verdt å være her.

«Sammen er vi Pstereo»

Okei, jeg bare tulla. Jeg vet hva alle venter på, inkludert meg selv. Sola er på vei til å gå ned, konserten begynner å gå mot slutten. Og endelig kommer den. «Denne låta er takket være Pstereofestivalen,» sier hun og alle skriker. De synger med, jubler, danser, legger ut en filmsnutt på Snapchat. Endelig, ved fremførelsen av hit-låta Pstereo, er alle fornøyde. Allsangfaktoren er høy. Det er akkurat derfor de kom hit i dag. Personlig er ikke dette den beste fremførelsen i kveld (jeg foretrekker Fail, om noen lurte), men, litt for sent, slipper Emilie Nicolas endelig publikum inn i varmen. Nå skylder hun ikke publikum noen ting. Det var dette alle ventet på, og vi får si oss fornøyd med det.