Fengende støypop fra semiferskt trondheimsband

Lik oss på facebook for det beste fra UKA

Støypopbandet har sitt opphav i Trondheim, med medlemmer fra Oslo. Gjengen har ikke kommet med utgivelser annet enn to-tre singler på Urørt og Soundcloud , men har heldigivs fått testet materialet sitt på en scene før. En del har kanskje hørt dem tidligere i år fra Urørtscenen på Pstereo-festivalen, eller på en av de mindre konsertene på Blæst eller Familien. Tirsdag kveld var det Samfundet sin tur til å oppleve deres idé om hvordan støy burde høres ut.

Lokalet er omtrent fullt når bandet trår på scenen og gir seg i kast med åpningslåta. Publikum våkner, men kroppesbevegelsene eskalerer sjelden til noe mer enn engasjert hodenikking. Dette kan være vanskelig nok, i og med at rytmen i flesteparten av de sentrale riffene ofte snur, en manøver som bandet benytter mye. Panda Panda har ærlig talt truffet spikeren på hodet med mange av de mer hardtslående partiene: det er en fryd å overvære det hele når kaoset er på sitt verste. Beherskede publikumere til tross, stemningen er god i lokalet. De varme melodiene og catchy akkordvampene gjør dette til rene kosestunden, om enn en støyende sådan.

Panda Panda er veldig samkjørte der de står iført matchende og glinsende poncholignende klesplagg. De svakeste delene av settet får vi dessverre gjennom vokaldelene som drukner i bakgrunnstøyen på de hardeste låtene, og disse klarer aldri leve helt opp til resten av låtmaterialet. Partiene med vokal tar heller aldri helt av på samme måte som resten av musikken, som ofte eksploderer i en kavalkade av gitarhamring, ville trommefills og noen sinnsykt fete grooves. Og støy, jævlig kul støy.

Overgangen til «What are you waiting for» består av vill knappevridning og hamring på en analog synth før gitarriffet setter i gang. «New Friends» er et unntak til vokaltrøbbelet nevnt tidligere, og er ei utrolig kul låt. Bandet signaliserer også et par roligere låter ved å trekke en akustisk gitar opp av hatten, eventuelt gitarstativet. Dynamikken er god, og det er nesten alltid et par pustepauser mellom all rivingen i gitarstrengene og den til tider vertigo-induserende synthen.

Settet ender på det man først tror blir en litt for nedtonet avslutning, men tar seg heftig opp mot slutten: etter noen få tekststrofer går bandmedlemmene fullstendig bananas på instrumentene: gitarene støyer som f, trommisen stikker av med tempoet, bassisten gjør fullstendig sin egen greie og synthrekka får virkelig juling før det hele plutselig er over. En hastig, men verdig avslutning på giggen. Panda Panda kan trygt sies å ha et godt grep om hvordan man lager bråk folk er villige til å høre på, og det mener jeg i beste mening. Jeg gleder meg stort til neste gang bandet inntar en like liten, intim scene som den på Knaus. Da skal jeg være der og kose meg med dette lodne dyret som jeg håper ikke ser sine siste dager i Trondheims musikklandskap riktig enda.