Adrenalin og maleskrin

– Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre teatralske og sprø ting på scenen, men vært redd for at det ville virket påtatt. Det var under Bylarm nå i februar jeg for første gang smurte inn kroppen min med maling og glitter på scenen, og så har det tatt mer og mer av naturlig. Jeg føler meg som en adrenalinjunkie, og vil gjøre mer og mer ut av det for hver konsert. Ikke vet jeg hvor det skal ende heller, forteller vokalist Hans Olav Settem.

En konsert med Whales & This Lake er en intens og levende affære, og Hans Olav er en karismatisk frontfigur som ikke er redd for å utfordre publikum.

– Da vi spilte på Rokken i Volda var det så sinnsykt mørkt på scenen, så jeg styrte forferdelig mye med det maleskrinet. Det var farge over hele scenen etter konserten, og da vi hoppet ut i publikum fikk de maling over hele seg.

Kampen ut av komfortsonen

Whales & This Lake spilte på Urørtscenen under Pstereo, og bandet tok trondheimspublikummet med storm. Bandet motiveres av ønsket om å gi publikum en overraskende, sprø, og annerledes opplevelse, og Hans Olav forklarer at deres mål er å dra konsertpublikummet ut av komfortsonen.

– Vi ønsker å lage en kul kjemi mellom oss og publikum. På de siste konsertene har jeg bare slengt synthen ut til publikum på siste låta og latt den lage støy. På den måten skjer det nye ting på hver konsert. Det blir organisk, og det er kult i og med at det i utgangspunktet er elektronisk musikk.

Han forteller at det føles som om de entrer en ny verden idet de går på scenen, og at det blir lett å gjøre mye ut av seg når man kjenner på energien fra publikum. Han skryter stort av Pstereo- publikummet, men forklarer at det ofte er aller artigst å spille på klubb.

– Det er senere på kvelden, og folk er ordentlig i stemning. Da er det gjerne lettere å lage atmosfære. Selvsagt er det best dersom edru folk liker konserten vår, men det er ekstra motiverende på scenen når folk beveger seg – noe det norske publikummet kan ha vanskeligheter for å gjøre uten å ha vært på vors først.

Svevende arbeidsmetoder og surrealistisk kunst

Jeg hører rykter om at dere slipper album til høsten?

– Vi har ikke satt en helt fast dato ennå. Vi er nemlig ikke helt ferdige med plata, men vi liker å sette tidsfrister. Det blir nok seinhøsten, kanskje november, men vi kommer nok til å slippe et par låter før det.

Hvordan har studioprosessen foregått?

– Vi har jobbet på mange forskjellige plasser. Det er deilig å ikke ha et studiolokale der en føler mye press på at man må prestere fordi man betaler dyre dommer for booket studiotid. Vi jobber mye i et atelier utenfor Oslo, som tilhører faren til en i bandet. Han er kunstner, og det henger masse fin kunst på veggene. Det er et veldig inspirerende sted å være, og mange av låtene på plata har blitt til der.

Jeg spør om all jobbingen i atelieret har inspirert til det fargerike liveshowet, og han konkluderer med at det nok har påvirket både musikken og det visuelle uttrykket underbevisst å jobbe omgitt av surrealistisk kunst.

– Det er ingen fasit for hvordan en låt starter, det er helt forskjellig. Vi tror hver låt blir spesiell fordi vi lager dem på så mange ulike måter.

Whales & This Lake har jobbet med den kanadiske produsenten Tyler Johnson, og hans arbeidsmetoder og vesen passet bandet godt.

– Han er en svevende sjel og person, og vi er alle fan av at det ikke er veldig satte arbeidstider og press på at du skal på jobb fra da til da fordi du har hyra studio akkurat da.

Hvalpop?

Er det noen band eller artister dere inspireres av?

– Det der er alltid vanskelig å svare på, man må jo virke så kul som mulig, flirer Hans Olav.

Etter litt betenkningstid fortsetter han.

– Vi er tre i bandet med mange ulike forbilder, men vi har fellesnevnere som elektronisk musikk og postrock, som for eksempel det gamle av Røyksopp og Sigur Rós.

Alle tre er også veldig glade i indiepop, typ Tame Impala, mens melodiene gjerne er inspirerte av folkartister som Joni Mitchell, Justin Vernon og Sufjan Stevens. – Selv hører jeg egentlig aller mest på hip hop, innrømmer Hans Olav.

Jøss.

– Jeg tenker ikke på meg selv som en stor hip hop-entusiast, men alltid når jeg setter på musikk; så setter jeg på hip hop fordi jeg synes det er kjekkest å høre på.

Selv har dere karakterisert musikken deres som hvalpop. Hva kjennetegner den sjangeren?

– Vi inspireres av en slags undervanns-estetikk. Vi formidler noe veldig menneskelig selv om både tekstene og tematikken rundt er ganske flytende, drømmende, og undersjøisk.

Dersom du får anledning til å se en konsert med Whales & This Lake, må du for all del gripe sjansen. Bandet har foreløpig sluppet fire låter, som vi kan kose oss med mens vi venter på albumet.