Bendik – Fortid

Silje Halstensen, bedre kjent som Bendik, utgir med Fortid sitt tredje album. Bergensjenta har hatt en suksessfull karriere så langt med det harde, mørke og støyfulle Drømmen Gjør Meg Ingenting i 2012 og det mer indie-inspirerte No Går Det Over i 2014. Med Fortid har Bendik splittet vinkelen mellom den første og andre plata, og laget et vakkert, sorgfylt album, rikt på ambiens og hjerteskjærende tekster.

Allerede med de to singlene «Siste Gang» og «Kriger» viste Bendik at stilen til den nye plata kom til å blande råhet og sårbarhet på en vakker måte. Stemningsfylte tekster med rike harmonier og et stort lydbilde regjerer, mens refrengene virkelig trøkker på. Resten av albumet følger stort sett denne oppskriften. Det er spesielt låtene «Ingenting» og «Evig limbo» som gir meg følelsen fra Drømmen Gjør Meg Ingenting med vrengte gitarer, øredøvende trommer og skjærende sagtann-keyboard.

Som en liten motsats har vi låtene «Feil», «Jeg lover» og spesielt «Tusen dager», som for meg fremstårsom Bendikifiserte pop-låter. Her har hun lykkes med å komponere lyttervennlige og stuereine akkordprogresjoner, for så å legge inn nydelige harmonier, harde trommer og romklang for å skape den velkjente Bendik-følelsen. Det er spesielt i disse låtene at tekstene står i rampelyset, noe som på lik linje med det instrumentelle definerer Bendik.

Av alle sporene på plata er det «Det er din skyld» som treffer meg minst. En låt som starter veldig rytmisk, og gir håp om et lydmessig svært refreng. Dette svære refrenget kommer dog ikke, og vi står igjen med et temporikt vers som går inn i et harmonibasert refreng. Teksten er veldig følelsesladd og simplistisk, men den gjør dessverre ikke noe for låta. Spenningskurva til sporet blir veldig flat, men dette er også den eneste låta som har en slik kurve.

Halstensen har heller aldri vært fremmed for å skrive jordnære tekster som omhandler personlige følelser, hjertesorg og vanskelige tema. Fortid er intet unntak, og jeg vil påstå at hver låt på denne plata har en emosjonell og mørk tekst. Intrykket er at t Bendik virkelig tømmer seg for følelser, og at hun har hatt en svært tung fortid. Dette er med andre ord ikke en plate man spinner på vorspiel. Man kan fort tro at det blir svært ensformig med kun dystre låter, men Bendik klarer å nyansere stemningen i låtene såpass at man kan merke forskjell på håp og tap, sorg og sinne, og et lite glimt av glede.

På denne plata fins ingen «Og at den som mistet drømmene skulle bli meg», ingen «Hjertebank og kulde», men heller en blanding av disse uttrykkene. Bendik har bevisst ikke gått for å lage Drømmen Gjør Meg Ingenting 2 eller No Går Det Over 2, men en legering av rått og tilbakeholdent, harmonisk og kaotisk, med hardtslående tekster og et klart Bendik-stempel. Produktet, Fortid, er nydelig.