Det villeste bandet som aldri har spilt sammen

– I kveld spiller du i en trio sammen med den eksperimentelle gitaristen Stian Westerhus og Mats Gustafsson, som må kunne kalles verdens villeste frijazzsaksofonist for tiden. Hvordan skjedde det?

– Det skjedde gjennom en fenomenalt god idé fra en kompis, som jeg var på Unsound-festivalen i Krakow med i fjor. Der så vi en konsert med Mats Gustafssons trio Fire!. Etter konserten sa han plutselig at han hadde fått en veldig god idé, og det var en trio med meg, Stian og Mats. Vi var hans nye favorittband som aldri hadde spilt sammen. Han jobber på Blæst, så det var rett og slett det at han sa «få til dette!». Så da gjorde vi det.

– Så dere har aldri spilt sammen?

– Nei. Stian og jeg spilte en konsert for en del år siden på PØKK, men Mats og jeg har aldri spilt sammen.

– Hvordan forbereder man seg til en slik konsert?

– Nå er dette en ganske spesiell konsert for meg, av personlige årsaker. Jeg har lyttet veldig mye til Mats, og det har inspirert det som foregår inni hodet mitt. Idéen om denne trioen kom i november, og konserten ble booket januar. Siden har det gått ut på å ikke tenke på at jeg har hørt masse på dem, og bare nullstille det, så jeg ikke kommer inn i en posisjon der jeg føler at jeg er “han lille”. Det er sikkert fort gjort, men det kommer jeg ikke noen vei med i en slik situasjon. Man må bare sette inn hele foten og gønne på. Og selvfølgelig passe på at jeg er i form til det, for det kommer til å bli en fysiskt slitsom konsert. Det er det eneste jeg vet.

– Verken du, Gustafsson eller Westerhus er kjent for å holde særlig igjen. Blir det feil å forvente seg et helvetes spetakkel?

– Det er fort gjort å forvente det, men jeg vil ikke spå noe om det, for jeg vil ikke forvente noe selv. Det må være helt åpent. Om det kun hadde vært Stian og meg, så hadde jeg hatt en større anelse om hvordan det ville bli. Vi har spilt sammen én gang før, og vi kjenner hverandre bedre. Men nå har vi jo Mats oppi denne jævla gryten, og han er ikke akkurat den fyren som står der på siden av scenen og er passiv. Han setter inn begge føttene, så det her kan bli veldig interessant. Og med tanke på den tekniske raideren som blæst har fått, så ligger det an til at man kanskje bør ha med et par ørepropper i vesken, kan man vel si.

Järmyr spilte nylig to konserter i Trondheim med Void of Expansion, en duo med den belgiske ambient-veteranen Dirk Serries. Serries kommer tilbake til Trondheim som support for Gustafsson / Westerhus / Järmyr, i tillegg til en dobbel solokonsert med Järmyr dagen etter.

– Hvordan startet dette samarbeidet?

– Jeg sendte rett og slett Dirk en mail, tidlig i 2012 eller slutten av 2011, og spurte om han var interessert i å gjøre noe med duoen Yodok. Jeg hadde hørt på ham i flere år tidligere, og det lød som dette kom til å funke. Jeg og Kristoffer Lo spiller helt improvisert, men Dirk gjorde ikke det. Hans ting var mer konkret, kan man si. Jeg var nysgjerrig på hvordan det ville bli. Det gikk veldig bra.

HØR OGSÅ: Vi intervjuet Yodok III.

– Hvordan har samarbeidet deres påvirket hverandre?

– Dirk har løsnet litt på den kontrollgreien, og lagt inn mer improvisasjon i arbeidet. Mens jeg har forsøkt å gå med på å forholde meg til idéer, og ikke bare improvisere helt fritt. Når vi skal spille inn en plate, så sender han meg noen idéer og sånn. Men jeg velger å ikke høre for mye på det, for jeg ønsker å være helt blank når vi begynner. I hvor stor grad han følger dem selv, det vet jeg ikke. Jeg følger jo ikke noen idéer, så da blir han nødt til å forholde seg til det, siden det er improvisasjon vi holder på med. Så det er veldig spennende, vi møtes et sted der.

– Du har nå to prosjekter sammen med Serries, duoen Void of Expansion og trioen Yodok III, sammen med Kristoffer Lo. Foruten tubaen i Yodok III, hva skiller de to prosjektene?

– Yodok III er på en måte en forlengelse av duoen Yodok. Og man kan jo si at Yodok III har blitt et slags midtpunkt, som er mye mer melodisk orientert, da det er to tonale instrumenter med: Gitar og tuba. Det skaper en klangverden som er ganske spesiell. Men med Yodok kjører jeg og Kristoffer fortsatt vårt race, vi er mer støyete, mindre melodiske. Tanken med Void er å legge oss nærmere frijazz-tilnærmingen, og ta mer utgangspunkt i tradisjonell frijazz. Jeg har aktivt valgt et mindre trommeoppsett, for å legge til rette for å få andre idéer enn når jeg spiller med Yodok. Og Dirk lyder jo helt annerledes enn Kristoffer, så selvfølgelig gir det andre impulser. Mens Yodok III er den store og bombastiske, er Void den lille punkeren som sitter i hjørnet og er litt sint, mens Yodok mest bare er sint.

– Både Void of Expansion og Yodok III slapp nylig album på Serries’ sublabel som han har kalt «A New Wave of Jazz». Hva er det med frijazzen som inspirerer?

– Det er det som er så interessant med Dirk, for han har en så utrolig tydelig personlig sound, og måte å spille på. Han kan ikke spille som en tradisjonell jazzgitarist, og kommer aldri til å gjøre det. Men han er veldig interessert i den musikken, og har blitt mer og mer inspirert av det tankesettet. Så det speiler seg mer i hvordan han tilnærmer seg musikken, hvordan han tenker rundt det, og hvordan han reagerer på for eksempel min spilling, enn hvordan han spiller selv. For han spiller jo slik som han gjør. Visse småting har kanskje forandret seg, men han har holdt på så lenge og har et så tydelig uttrykk, så det gjør ham veldig interessant å spille med. Men frijazzgreien går mest på tankesettet.

– Hva er det som tiltrekker deg til fritt improvisert musikk?

– Det er alltid aktuelt. Og det må alltid være aktuelt. Rett og slett det å bare gå sammen med folk og skru på en kran, og la det som må komme, komme ut. Det er vanskeligere å låse det fast i tid. Det som skjer det skjer der og da, det kommer aldri til å skje igjen, og det har aldri skjedd før. Og bare det i seg selv, synes jeg er grunn nok til å holde på med det.

– Du betegner deg ofte ikke bare som trommeslager, men en som spiller cymbaler og trommer. 20. september skal du også spille en cymbalkonsert. Hva er det med cymbalene?

– Det er et spennende intstrument. Det er fantastisk mye musikk som finnes der. Mange klanger og lyder som i en vanlig sammenheng kanskje ikke kommer frem. Man tenker på cymbaler som en ting som lager masse ulyd, og bare lyder «krasj» eller «pling» men det finnes mye mer der. Derfor har jeg begynt å spille konserter med kun cymbaler, og tar nå også en master som tar utgangspunkt i et oppsett med bare cymbaler. Jeg har spilt korte konserter med kun én cymbal, men målet er å kunne ha en 30–40 minutters konsert. Akkurat nå bruker jeg mellom fem og åtte cymbaler. Det er en større utfordring å ha færre.

Järmyr har samlet en liste over de fem platene som har inspirert ham mest som trommespiller, uten å nødvendigvis inneholde perkusjon.

– Jeg har lyttet mye til musikk som ikke har trommer, for å bli inspirert av lyden i stedet for trommespillet. Etterpå prøver jeg å få det ut på trommesettet, på en måte.

– Jeg hørte for eksempel mye på Dirk, og hans prosjekt Fear Falls Burning, som har mye tilfelles med dronemusikk, selv om man ikke skal kalle det dronemusikk. Det var derfor jeg begynte med cymbalene, for der kan man lage en konstant tone veldig lenge, mens på trommer som dør etter et halvt sekund, så må man jo spille jævlig fort for å holde den tonen. Så det har inspirert meg.