En natt i Domen

John Tavener har beskrevet Veil of the Temple som sitt viktigste verk. Syv timer langt, med en besetning på fire kor og ett orkester er det et imponerende stykke musikk allerede før en har hørt det. Natt til søndag ble det satt opp for første gang slik Tavener hadde tenkt det - i en katedral.

Sittepute, vannflaske og en sjokolade

Ved inngangen til Nidarosdomen får publikum utdelt bærenett med sittepute, vannflaske og en sjokolade. Kaffe og varm mat serveres gjennom hele natten. Inne er alle stolene allerede opptatt, så vi finner oss en plass på steingulvet.

Før musikken starter blir vi fortalt at dette ikke vil være noen konvensjonell konsert, og publikum oppfordres til å reise seg og bevege seg rundt i kirkerommet. For de som føler for en hvilepause er det lagt ut madrasser, med påfølgende advarsel om at man vil bli vekket om man benytter seg av dem i mer enn en halvtime.

Det hele starter svært rolig. Musikken er langstrakt, meditativ og til tider dyster, mens enkelte repeterte strofer står fram som spesielt melodiøst vakre. Verket er delt inn i åtte sykluser som alle begynner med en enkel melodi framført av den indiske hovedsolisten Patricia Rozario. Tavener valgte henne spesifikt til flere av komposisjonene sine på grunn av hennes evne til å mestre både vestlige og indiske sangteknikker.

Ikke sitt stille

Til tross for behersket høflighet blant publikum i starten av konserten tar det ikke lang tid før de fleste glemmer innprentede konsertformaninger om å sitte i ro og være stille. Snart er kirkerommet fylt av vandrende mennesker. Noen går målrettet fra sted til sted for å følge musikken, andre tusler ut på gulvet for å finne seg en plass å ligge. Musikken blir raskt mer som et bakteppe enn et ensidig fokus.

Ifølge Tavener tok inspirasjonen til verket utgangspunkt i ortodokse nattmesser som varer i timesvis, hvor prester og kirkeansatte kommer og går og kun musikken er konstant. I Veil of the Temple forsøker han å gjenskape denne stemningen. Kor og solister flytter på seg under hele framførelsen og tanken er at publikum skal kunne lytte til musikken fra forskjellige kanter av rommet.

Den uvanlige konsertformen er nok en befrielse for noen, men uvant for mange. En døsende kvinne blir for eksempel brått litt forskrekket da hun oppdager at en solist som har stilt seg rett ved henne begynner å synge.

Øst og vest

Tavener har ikke spart på svulstigheten. Veil of the Temple blir beskrevet som en reise mot selvrealisering, der “tempelets slør” på slutten blir revet bort for å avdekke alle religioners felles sannhet. Sopranen representerer en blanding av selvet, Atman i indisk filosofi og Maria Magdalena. Gjennom konserten håper Tavener at publikum vil oppleve en spirituell oppvåkning.

Til tross for at verket bærer sterkt preg av kristen påvirkning i både tekst og musikk, er også østlige rytmer og skalaer flettet inn. Orkesteret består hovedsakelig av asiatiske instrumenter. Rozario er kledd i sari og kirkerommet er fylt med røkelse.

Ordinær musikk, imponerende konsertopplevelse

Musikken i Veil of the Temple kan ikke beskrives som veldig original i seg selv, og hadde dette vært en vanlig konsert kunne det fort blitt kjedelig. Den ukonvensjonelle formen og publikums aktive rolle gjør imidlertid opplevelsen både interessant og fengslende. Hver syklus øker i lengde og intensitet gjennom verket, og klimakset på slutten er storslagent nok til å dra selv den døsigste publikummer ut av natteslumringen.

Om en ikke skulle finne religiøs erkjennelse er Veil of the Temple likevel en svært vakker opplevelse som er verdt å få med seg, om man får sjansen.

Det blir nok en stund til neste oppsetning av Veil of the Temple, men for de som ønsker en smakebit, kan en forkortet versjon lyttes til på spotify: