Fem bein plantet i hard, tung og fri rock

Landskapet ruller forbi og solen tvinger Jacob Krogvold til å myse. Papa Doom, som han også kaller seg, sitter i kupéen hos et statseid togselskap med kurs for Lillehammer. Det er tolv år siden Thulsa Doom sist slapp album.

– Hvordan er det å plutselig være tilbake med nytt album i 2017?

– Jeg føler meg sterk og kofferten er full. Jeg er ordentlig fornøyd med den nye plata, og gleder meg til å slippe den. Det er ikke så plutselig – vi har jo turnert og spilt masse de siste par årene, sier han.

Selv er Krogvold den eneste som en periode har tatt helt fri fra bandlivet. Jobben i platebaren Big Dipper beskriver han som noe helt unikt. Likevel ble Thulsas kall på sin Papa til slutt sterk nok.

– Alle de andre har blitt dritgode og raffinerte. Jeg banket av rusten og hoppet i det. Det gikk fint.

Skrev andreverset på bussen

Frontfiguren fra det Oslo-baserte stoner rock-bandet, som hadde sin foreløpige diskografiske høykonjunktur mellom debuten i 1999 og 2005, er på vei til fest. Etter en tiårs periode med relativ taushet slipper bandet endelig ny plate på fredag.

– Hvordan har skriveprosessen bak A Keen Eye for the Obvious artet seg?

– De fleste låtene vi lager blir til når Ole Petter (Andreassen, alias El Doom, red.anm.) eller Henning (Solvang, alias Doom Perignon, red.anm.) tar med noe lekkert gitararbeid på øving, forklarer resten av musikerne hvordan dette skal foregå, bråker og prøver.

Krogvold beskriver hvordan han kan sitte i en sofa i et annet rom og høre hva de driver med, før han selv trer inn i den kreative prosessen.

– Tenk deg å sitte med penn og papir og vite at om 15 minutter skal du inn å synge noe med substans oppå det som du kan høre gjennom veggen. Det får i hvert fall meg til å jobbe, sier han.

Kanskje retter han seteryggen litt opp, tar seg en slurk fra pappbegeret med kaffe. Presist hva Papa Doom, frontfiguren med en vokal som sender tankene til bandet El Cuero, foretar seg mellom tastetrykkene vites ikke.

– Jeg prøver å høre hva musikken handler om. Jeg har et press på å komme opp med et vers, og et refreng som bør være skikkelig bra. Jeg lykkes jo ikke alltid, men jeg kommer i gang.

Krogvold forteller hvordan skriveprosessen har forandret seg fra begynnelsen for 15 år siden, da andreverset gjerne ble skrevet på bussen på vei til neste øving. Nå ligger lista høyere.

– Jeg vet en del om hvem som hører på oss, jeg skriver for dem, og for meg selv. Jeg synger bedre når jeg liker ordene.

For en som ikke har hørt på dere før: Hvilken tematikk tas opp i musikken deres?

– Thulsa Doom startet som et stoner rock-band. Det var forventet at vi skulle synge om rus, kaktuser og space. Jeg kan jo ikke noe om noen av delene, så jeg sang om en del andre ting - der jeg til en viss grad utleverte meg selv. De stygge ordene kom med fordi Henning syntes det var flaut, hehe.

Hard, tung, og fri rock

Om rykende ferske A Keen Eye for the Obvious mener Doom at spennvidden er stor, – både tematisk og i form.

– Det er mye følsomt, også der hvor tekstene er observerende. Det er mye om meg, også i den mest underlige teksten, «Shadows on the X-Rays», som er inspirert av billedkunstneren Anselm Kiefer. Det er mye selvkritikk, og annen kritikk.

Krogvold beskriver det siste albumet som en naturlig fortsettelse av And Then Take You to a Place Where Jars are Kept (fra 2003).

– Vi har fem bein plantet i hard, tung og fri rock, men de andre fem beina spriker i mange retninger. All variasjon burde vel egentlig gjøre at vi står ganske stødig. Jeg tror alle som er glad i dette bandet forventer noen overraskelser, og det skal de få.

Med to medlemmer (Papa Doom og Egil Hegerberg) med fartstid i Black Debbath samt Hegerbergs frontfigurrolle i Bare Egil Band er det vanskelig å ikke få ferten av en viss satire mellom verselinjene.

Er Thulsa Doom det mest seriøse prosjektet?

– Debbath og Bare Egil kunne aldri kommet dit de er uten at de var seriøse. Mangelen på et påtatt alvor gjør dem ikke useriøse.

I et veiskille der du finner Satyricon, Sundfør og Sivert (Høyem, red.anm.) rundt den ene svingen og Debbath, Turbo(-negro, red.anm.) og Kvelertak i motsatt retning, kan du spørre dem alle: Er dere på ordentlig eller er dere på liksom?

Svaret er ifølge Papa Doom at alle til slutt vil svare at de er samtidig på ordentlig, òg på liksom.

– Så for å velge kan vi spørre oss: Hvor alvorlig er jeg? Kan jeg håpe at noen slipper meg helt inn i hjertet sitt selv om jeg også er gøyal iblant?

«Spotify vet ikke hva de skal gjøre med norsk rock»

Som musikkjournalist med nesa i fortiden er det vanskelig å ikke kjenne en viss entusiasme over noe så sjeldent som et oppegående norsk stoner rock-band med sarkastiske undertoner. Jeg må spørre:

Hva synes dere om Bergensbølgen som herjer om dagen? Hvor blir det av norsk rock i alt mylderet?

– Jeg liker mye av hiphop’en fra Bergen. Det er sikkert deilig med et miljø der skulderklappingen og selvtilfredsheten ser ut til å vare evig. Det er helt supert at du «vet ka det går i». Om du skal lage et skravlete produkt med satans mye tekst, så må du jobbe med den teksten, forteller han.

Frontfigur Doom utdyper:

– Jeg kan også bli møkk lei av sexteknikk-rap som verken sjokkerer eller virker som særlig god sex.

Han foreslår at norsk rock kanskje mangler det miljøet som hip-hop´en har:

– De er kanskje ikke så opptatt av å bli sett på byen, men mest opptatt av å være gode på gitar.

Mangler norsk rock et element av fare? Pressen trekker ekthetskortet, og spør «er det troverdig?», «er det relevant?». Han påpeker at heller ikke Spotify vet hva de skal gjøre med norsk rock.

– Vi får håpe på et seminar på Bylarm. Da løser det seg sikkert. Med albumslipp følger turné, og Trondheimspublikummet er ikke glemt. 17. november står Klubben på Samfundet for tur.

– Vi gleder oss stort til å komme tilbake til Samfundet. Det blir fint å se dere! Det stedet mangler definitivt ikke et element av fare.

Papa Doom skal til å trykke send og klappe sammen pc-en. Først forsikrer han:

– Vi har øvd! Vi skal være enda bedre enn forrige gang!