Lytteguide til høststemning

Høsten er her. Endelig ferdig med varme sommerdager, is, bading, og ikke minst fritid. Semesteroppgavene står i kø, været blir kaldere, og dagene mørkere og kortere. Men ansvarsbevisst som jeg er tar jeg hensyn til min egen høstdepresjon. Jeg vet å utnytte den tiden jeg har til å nyte musikk og la det konstante stresset stå litt på vent. Jeg er lei av de oppløftende, lyse og glade sommersangene. Ferdig med å føle meg sykelig happy til enhver tid og trenger ikke passe på å lage gode minner hele tiden. Nå er jeg klar for å høre på noe skikkelig god musikk, bare for meg selv.

Hva slags musikk passer best om høsten? Jeg har kokt det hele ned til tre trender jeg tar et gjensyn med hver høst: Melankolsk, dystert og hardt.

Småmelankolsk middelvei

Det passer godt med litt melankoli mens solen blekner og fagene på skolen tar seg opp. Jeg hører på noen relativt faste sanger innenfor denne sjangeren. Akkurat her er det ikke rom for å eksperimentere for mye, i frykt for å falle for dypt ned i deppemusikken.

Jeg har vært i flere diskusjoner for å definere hva melankolsk musikk er, og det virker som mange har
veldig ulike oppfatninger av dette. Så, for å presisere hva slags musikk jeg snakker om, er det den typen musikk som får meg til å føle at det er greit å være nedenfor. En god melankolsk låt kan være relativt monoton. Det burde være lite å følge nøye med på, slik at du bare kan la sangen drive deg av sted. Samtidig burde det være en motvekt til det monotone, gjerne en tydelig beat eller et gitarriff, som gjør låta noe mer engasjerende. Til slutt hjelper det at vokalen har et psykedelisk preg, så den høres rå og rolig ut på en gang.

En av mine favoritter er Milky Chance’ «Stolen dance», som jeg mener tikker av på alle de nevnte kriteriene. Den holder et jevnt tempo, det er samme beat gjennom hele låta, samtidig som den tar seg behagelig opp i refrenget. Vokalen er rå og fin på en gang.

Dersom jeg vil ha mer som skjer instrumentalt i låta, kan jeg gjerne høre på «Pictures of you» av The Cure. Sju og et halvt minutt, med lite sang. En trist, men vakker låt med Robert Smiths karakteristiske stemme. Sangen handler om noe fortapt i fortiden, så den passer sånn sett også godt til å mimre litt tilbake til sommeren, kanskje?

Til slutt vil jeg trekke fram en låt fra min barndom, som var preget mye av Green Day. «Good Riddance (Time of Your Life)» er en enkel, fin låt med trist tematikk. Den er dessuten så kort at den ofte går i loop tre ganger hos meg før jeg kan gå videre.

Hello darkness my old friend

Dyster musikk er noe av det beste som finnes. Jeg tenker ikke kun på metall og musikk fra det dype helvete, fylt til randen med ondskap og kristenmanns blod – det kommer jeg tilbake til senere. Først og fremst tenker jeg på dystre tekster, i låter som har et noe raskere tempo . Denne typen musikk hører jeg mer på jo mørkere det blir ute. Det er ingenting som låter som handler om fyll, arbeidsløshet, manns- sjåvinisme, slagsmål, sorg, og uoppfylte forventninger når man går i høstkulden eller kikker ut på regnet gjennom bussvinduet. Denne sjangeren synes jeg det er veldig mange norske som gjør ekstremt bra, så her skal jeg hylle noen av dem.

Det er vanskelig å velge én låt fra Jokke og Valentinerne/Jokke med Tourettes, men «Hr. Smith» er en av mange favoritter. Jokke synger ofte om hvordan livet tok en dårlig vending, og er akkurat passe dyster. Vi har også Oslo Ess fra dette tiåret og holder seg til samme sjanger og tematikk som Jokke. En favoritt hos meg er «Stormen», og jeg gleder meg til å høre den live på Byscenen senere i oktober.

Tilbake til melankolien. Kaja Gunnufsen har veldig enkle, triste, men samtidig humoristiske tekster. Dette er indiepop som handler om å aldri være bra nok, og om å være usikker. Avhengig av humør kan man gråte, le, eller le til man gråter av noen av sangene. En favoritt er «Jævlig lei», selv om den helt klart må høres på med en smule ironi.

Tung musikk mot tungt sinn

Det beste til slutt: min favorittmetode å få utløp for et tungt sinn og harde dager er nettopp tung og hard musikk. Tyngre rock hjelper alltid på humøret, og kan virke oppløftende på en slitsom dag. Jo tyngre dag, jo hardere musikk, og desto gladere blir jeg. Jeg vet ikke helt hvorfor hard musikk har den effekten, men jeg vet at jeg hver høst søker mot hardere musikk for en oppløftende effekt.

Det er dessuten ofte innenfor denne sjangeren jeg ser etter ny musikk, samtidig som jeg har de faste gamle, tidløse favorittene mine - en perfekt måte å prokrastinere og kaste bort timer på Spotify på! Å skulle velge ut tre favoritter her er vanskelig, men jeg har gjort mitt beste for å finne tre forskjellige, men like gode låter.

For bluesrocken vil jeg tipse om Black Pistol Fires «Hipster Shakes». En utrolig kul låt, med kun trommer, gitar, og vokal. I og med at bassen mangler må altså gitaren og trommene spilles ekstra hardt. Resultatet får snakke for seg selv. Innen metallen er Danzigs «Twist of Chain» en av mine favoritter. Bandet kommer fram hver høst for min del, men akkurat hvilke sanger kan rullere litt. «Mother» er for eksempel verdt å høre på.

Helt til slutt, stonerrocken. Her vil jeg nevne Kyuss’ «Black Widow», min personlige favorittlåt fra dette bandet, med tung, seig rytme. Dette er ikke en av Kyuss’ topp fem på Spotify, men den kan fort bli det med tanke på hvor mye jeg spiller denne sangen i løpet av høsten.