Musikk til å stenge verden ute

Det er nesten oktober. For en ikke så beskjeden andel av oss vokser etterslepet på pensum i takt med at semesteroppgavene nærmer seg. Det hele topper seg idet vi innser at vi ikke rekker stressmestringskurset til Sit. Nettopp derfor skal vi rulle ut yogamatta, tulle oss inn i en musikkboble, og nyte at verden – i hvert fall for et lite øyeblikk – kan ta seg en pause.

Derfor vil jeg sette på Emilie Nicolas’ «Nobody Knows» – den sarte, men sterke stemmen framfører i en undrende tone en selvmedlidende tekst som likevel er subtil. Med denne på øret skal du være sterk om du ikke får lengsel i blikket.

Frank Oceans «Pink+White» er en perle fra hip hop-artistens siste album Blonde, og får plass i lista utelukkende på grunn av lydbildet. Pianoanslagene er nok til å framkalle den harmoniske undringen du følte en tåkete morgen i en storby, eller togturen i sommer der du ikke gjorde annet enn å stirre ut av vinduet.

Schoolboy Qs «Oxy Music» er mer entydig mollstemt. Derfor må den også spilles lavt nok til at vi ikke lar oss rive med, men høyt nok til at vi tillater oss å flyte i takt med den suggererende rytmen. Ikke la deg stresse idet tonene fades – piano- og trommeslagene på «White Foxes» vil snart plukke deg opp og la deg drive videre i det du holder på med. Framført med Susanne Sundførs unike stemme har lyrikken tydelig religiøse undertoner, men dette står ikke i veien for at du fyller den med akkurat den meningen du trenger i dag.

Poenget er ikke å erklære noen ubetinget kjærlighet eller adressere all verdens urettferdighet – det har vi resten av døgnet til. Jeg vil at du skal trekke pusten dypt ned i magen og kjenne på den bunnsolide substansen som, uansett om skolearbeidet spiser deg opp, eller du drakk deg usjarmerende full i helga, utgjør det rotfestede og urokkelige deg.

Kendrick Lamar er selvskreven i denne sammenheng. «A.D.H.D» er neppe noen ukjent perle, men den har ikke den distinkte radioslitasjen som hefter ved «Swimming Pools», som har noe av den samme atmosfæren. Fordelen med tempoet i versene er at det er høyt nok til at du kan lukke ut innholdet og fokusere på melodiene. Dermed kan du med fullt fokus synke inn i chaturanga eller hodestående. Pust inn ny energi, og la den repeterte verselinja «fuck that» tjene som mantra idet du puster ut det du ikke lenger har behov for.

Til de avsluttende asanaene tar vi det hele ned med akustisk gitar og vokal. Angus & Julia Stone’s tolkning av «You’re The One That I Want» er en genistrek som omformer John Travolta og Olivia Newton Johns Grease-hit til en helt annen låt. Ved å ribbe sangen for alt unntatt lyrikk, ikle akkordene akustisk gitar og senke tempoet en del hakk skaper duoen et spor som er dempet og sårt. Med denne på anlegget kan du strekke deg så lang du er langs gulvet og nyte erkjennelsen av å være til.

Før det er slutt skal vi la melankolien få fylle ørene atter en gang – denne gangen med Nick Cave. Den mørke lyrikken til «Messiah Ward» får strømme fra høyttaleren i drøye fem minutter, men ikke uten at det hele balanseres av et fnugg av optimisme. Med sin uimotståelige harmoni av piano og gitarkomp får outroen oppgaven med å fade oss ut av mørket, løfte oss opp og trekke oss ut i gatene – klare for en ny dag og med et tilfreds smil om munnen.