Øyafestivalen: Aiming for Enrike
Nådeløs Øya-åpning.
De siste årene har det poppet opp flere gitar/trommer-duoer som baserer seg på looping og eksperimentering med effekter. Aiming For Enrike er desidert et av de beste.
Fra første stund viser de så til de grader hvor skapet skal stå, med farlig vanskelige grooves og kompleks sampling. Umiddelbart minner de om kameratene fra Amsterdam, Knalpot, som driver med noe av det samme prosjektet. Aiming For Enrike mestrer å omfavne et veldig bredt spekter av sjangere og samtidig gjøre visjonen fokusert. Fra den stotrende matterocken til de store shoegaze-landskapene er det alltid like spennende å følge med på, og kanskje spesielt i de beinharde Monolithic-liknende sludge-partiene.
Les også: Øyafestivalen: Julia Holter
Simen Følstad Nilsen tilbringer minst like mye tid med hendene på effektboksene som på gitarens gripebrett. Loopingen føles likevel ikke ut som en gimmick, da dette ofte er tilfellet med band med store ideer og få medlemmer. Det finnes ikke ett sekund der han ikke er opptatt med å tilføre noe nytt i miksen, og det samtidig som han og den sinnssvakt dyktige Tobias Ørnes Andersen er fullstendig synkroniserte. En heidundrandes maktdemonstrasjon, rett og slett.
Kreativiteten slår gnister på scenen. Til og med idet de fører oss inn i den mest nerdete djenten er vi fullstendig oppslukt. Ferdighetene er så gode, ideen så stor og utførelsen så solid. Hvis det var noen på onsdag som viste hvem som styrer denne sjappa kalt Øyafestivalen, så var det Aiming For Enrike.
