Øyafestivalen: Julia Holter
«Åja! Jeg trodde det var en lydprøve, jeg.»
Julia Holter og hennes tre bandmedlemmer rusler bedagelig inn på scenen idet klokken er slagen, og setter i gang med «Silhouette» fra hennes siste album Have You In My Wilderness. Det virker ikke som om publikum får helt med seg at konserten er i gang. Flere blir sittende på bakken og fortsette samtalene seg imellom. Lyden er svært lav, og det låter spakt og tafatt. Amerikanerne fortsetter med «Lucette Stranded on the Island», og det dronete strykearrangementet overdøver vokalen fullstendig.
Julia Holter har gitt ut fire album i løpet av de siste fem årene, og hun har vunnet hjerter med popmusikk med komplekse, atmosfæriske og dissonerende elementer. I et klangfylt og drømmende lydlandskap klarer Holter å servere oss en elegant balanse mellom det flytende og håndfaste, men denne torsdags ettermiddagen sliter hun virkelig med å holde på publikums oppmerksomhet. Mellom låtene er hovedpersonen ordknapp, og den stillestående og fraværende fremførelsen får majoriteten av Øya-publikummet til å rette oppmerksomheten alle andre steder enn mot kvartetten på scenen. En kompis kommenterte senere på kvelden at han hadde passert Julia Holter-konserten og trodd det var en lydprøve. Da er det noe veldig galt.
Les også: Øyafestivalen: Aiming for Enrike
På scenen har hun med seg en kontrabassist, fiolinist og trommis, og selv spiller hun på et Nord Stage-keyboard. Lyden blir definitivt bedre jo lenger ut i konserten vi kommer. Vi får servert den vakre barokkpoplåten «Feel You», åpningssporet på sisteplata. Da blir jeg minnet på hvilken fantastisk artist og låtskriver Holter er. Andre høydepunkter er «How Long?» med sin melankolske melodiføring og slepende stryk, i tillegg til den mer up-tempo låta «Everytime Boots». Avslutningsvis spilles «Sea Calls Me Home», som er deilig intens og insisterende.
Jeg håper konsertgjengerne, også kjent som syklubben tilstede foran Vindfruen registrerte at bakgrunnsmusikken til tross for all plapringen var vakker. I det minste bør de sjekke ut platene hennes når de kommer hjem. Neste gang Julia Holter kommer på besøk vet vi kanskje bedre.
