Øyafestivalen: The Last Shadow Puppets

Tidligere i år, åtte år etter debutplaten The Age of the Understatement, slapp endelig The Last Shadow Puppets oppfølgerplaten Everything You’ve Come To Expect. Den britiske rockestjerneduoen, bestående av Arctic Monkeys-frontmann Alex Turner og Miles Kane fra The Rascals, tar oss selvsikkert, sexy og sjarmerende gjennom sitt festivalsett.

Turner og Kane hadde i tillegg til en klassisk rockebandbesetning med seg en strykekvartett på scenen. Strykearrangementene, arrangert av Owen Pallett som tidligere har jobbet med blant annet Arcade Fire, er delikate og berikende for lydbildet. Det er sofistikert og forførende symfonisk rock, som tar deg tilbake i tid. Det er dog synd at lyden på festivalens største scene er langt fra perfekt under konserten, og timanns-orkesteret drukner til tider i hverandres instrumenter, både skingrende og buldrende. Det så ikke ut til at gjengen på scenen lot seg sette ut av den grunn.

Det er spesielt vanskelig å ta øynene vekk fra Alex Turner, der han ikledd slengbukser med høyt liv, lakksko og solbriller med gult glass, spankulerer nonchalant og selvsikkert rundt på scenen med en behersket galskap. Om det er innmari inderlig eller ironisk distansert er vanskelig å vite, men det er unektelig fascinerende å se på. Med en mer publikumsrettet tilstedeværelse kunne gapet mellom scenen og publikum ha vært minimert, men rockestjerneattituden består. Det er mulig jeg gjør meg til et altfor lett bytte, men hoftevrikking er sexy, mann.

I det «The Meeting Place» begynner kommer plutselig regnet. Publikum mister med ett alt fokus, og nærmest samtlige skal av med sekken og lete etter regnjakka. Andre går. Før vi vet ordet av det er den nydelige crooner-balladen over, og The Last Shadow Puppets har forsvunnet fra scenen. Dersom lyden hadde vært optimal ville definitivt konsertopplevelsen ha vært mange hakk bedre, og jeg sitter igjen med et noe intetsigende inntrykk. Allikevel, The Last Shadow Puppets forblir i mitt hjerte.