Øyafestivalen: Whitney

I juni slapp Whitney fra Chicago sin debutplate. Den har gått på repeat hos undertegnede i hele sommer. Light Upon the Lake består av ti spor om kjærligheten og livet i en myk og behagelig innpakning. På scenen sprer sekstetten utelukkende god stemning på Øyafestivalens siste dag.

Det er når du glemmer tid og rom at konsertopplevelsene står igjen som virkelig gode. Det er da man rett og slett koser seg. Folk kan ha ulike grunner til å dra på konsert, men heldigvis virket det som majoriteten av publikum på konserten var der med et ønske om å nyte god musikk i lag, og ikke bable vekk opplevelsen.

Det er noe med Whitneys tilstedeværelse og behagelige vibber som sjarmerer selv vriompeisene. Bandet rusler rolig inn på scenen. Tar en slurk av ølen sin, og setter i gang med «Dave’s Song».

Vokalist og trommis Julien Ehrlichs falsettsang er til tider litt pitchy, men det spiller liten rolle for helheten. Lydbildet er oversiktlig og klart. Det er noe veldig forfriskende med Max Kakaceks cleane gitarlyd. Musikerne er åpenbart svært flinke til å spille, men lar være å briefe.

Med senkede skuldre får vi servert en vakker og fengende krysning av americana og folkrock. Allerede på den andre låta «No Matter Where We Go», titter sola fram. Det er noe sentimentalt, men samtidig lykkelig ved låtene til Whitney. Vi romantiserer fortiden samtidig som man ser håpefullt fremover. Den allsangvennlige slutten på «Golden Days» er ikke ment for gauling, så vi mumler nærmest lydløst med på «nananananana» mens vi vugger fra side til side.

Det er tydelig at bandet koser seg, og at de er en kompisgjeng som trives i lag. Avslutningsvis på «Polly» legger Ehrlich og bassisten seg ned på scenegulvet og koser broderlig med hverandre. Vi får også høre en coverversjon av Bob Dylans «Tonight I’ll Be Staying Here With You», som virkelig groover. Før platas tittelspor «Light Upon the Lake» spilles, blir vi ydmykt fortalt at «sometimes this sounds kind of shitty, so give us a break». Den lavmælte balladen låter definitivt langt fra shitty.

Avlutningsvis ønsker jeg kun å si; Hør på Whitney, og nyt livet.