På leketøysjakt med Bernhoft

Jeg treffer en blid Bernhoft ved bakdøren til Studentersamfundet, han forteller at ting har tatt litt lengre tid enn planlagt og spør om vi kan ta intervjuet på veien. Han må nemlig innom BR Leker før de stenger for å kjøpe en gave til sin sønn Samuel. Vi går over Elgeseter bru mens regnet pøser ned.

Alltid vært samme typen som står der og synger

Hvordan er det å være tilbake igjen i Trondheim?

– Jæskla fint! Nei, men jeg tenker at det var en god stund siden jeg har vært her sist og det tror jeg både Trondheim og jeg har hatt godt av.

Du har bakgrunn som korgutt, hvordan fant du veien inn til Span?

– Våknet opp en dag etter puberteten og var ikke guttesopran lenger, det var mer bråk i stemmen, da bare ble det sånn.

Det var som frontfigur i Span det startet, hvordan var overgangen fra det til den rolige soulfylte Bernhoft?

– Overgangen var veldig glidende, har alltid hatt en forkjærlighet for den type musikk, det at Span ble et rockeband var egentlig mer tilfeldigheter som rådde. Det gikk tre år fra jeg sluttet i Span før jeg ga ut første soloskiva mi. Jeg spilte mye med Kristin Asbjørnsen, ble litt dytta inn i spirituellmusikken, som er forløperen til gospel. Jeg gikk veldig til røttene med soulmusikken, og så bredte det seg egentlig ganske fint ut etter det. Det var som å angripe det fra to kanter, både bli sinnsykt fan av Sly and the Family Stone og gå dypt ned i røttene på musikken.

Om Spanfortiden har hatt noen innflytelse på musikken i ettertid er usikkert. Han forteller at det skal godt gjøres å kvitte seg med sin egen fortid, men at han prøver å forholde seg ganske avslappet til den.

– Det er en del som highlighter det at jeg bruker stemmen på en helt annen måte, at det høres helt annerledes ut, men jeg synes ikke at det gjør det.

Ordet ”gjør” blir dratt ut i lengden, Bernhoft nøler før han forteller at for han har det alltid vært samme typen som står der og synger. Musikken er bygd mer opp rundt rytmikk og mindre gitarsentrert, så den største forskjellen ligger i låtskrivingen.

En perfekt miks av eksotisk og velkjent

Vi spoler noen år fremover i tid til 2012 da Jarle Bernhoft får tildelt Statoil-stipendet på en million kroner under By:Larm. Et stipend som har som formål å gi unge norske talenter større mulighet til å markedsføre og markere seg internasjonalt.

Du fikk tildelt Statoil-stipendet under By:Larm 2012, noe som startet et helt nytt eventyr for deg. Var det en av grunnene til at du tok med deg kone og barn til New York?

– Nei, egentlig ikke. Det ga egentlig bare det eventyret som allerede var i gang litt mer bensin, mange ting som allerede var i gang som jeg kunne ampe opp. Det er jo klart at vi flyttet jo til USA litt på grunn av jobben min, men det var mest på grunn av personlig utvikling. Det å prøve å få se flere steder av verden litt mer inngående.

Han drar på smilebåndet og forteller om hvordan New York innebærer en perfekt miks av eksotisk og velkjent. Suksessen har ikke latt vente på seg i USA, med konserter over hele landet og opptreden på SXSW, verdens største musikk-, film- og interaktive medier festival.

Vanskelig å være overalt samtidig

Du har blitt tatt utrolig godt imot i USA, hvordan har det vært å gjeste talkshow som Ellen DeGeneres og Conan O’Brien?

– Vært utrolig fett! Kan ikke underslå betydningen av annerkjennelse, den er veldig sterk. Men for min del så var første gang jeg dro til USA, for å finne ut om det jeg dreiv med var bra til å være norsk eller om det var bra punktum.

Han forteller om utfordringen med å drive med musikk i USA, for det er ikke noe lite land, men et stort kontinent. Det er kanskje et valg man må ta, ønske om å gjøre det skikkelig innebærer kanskje det å drite i å være i Norge og spille, men det er jo en av gledene med musikken det óg. For det er det som er en av utfordringene, forteller Bernhoft, det å ikke kunne holde på med hele verden på en gang.

Han forteller at for å få dét til må man ha en verdensomspennende hit og at han ikke har vært så flink til å skrive akkurat den type låter. Han har kanskje snust litt på det, men det å endre måten man skriver låter og lager musikk på for å tekke et radiopublikum har ikke vært et ønske. Det er noe som får komme hvis det kommer.

– Nå har jeg jo også begynt å få et publikum i Tyskland, Japan, Frankrike, England, Danmark og det er mange steder jeg føler det er verdt å bygge videre på. Kanskje jeg kan dra på flere turneer med bandet mitt. Ikke bare sitte ned og spille kassegitar med det loppesirkuset jeg holder på med. Så det er ganske store valg som kommer i kjølvannet.

Sluttføringen av en trilogi

Vi kommer inn på Trondheim Torg og hendene skjelver etter den korte, men kalde gåturen fra Samfundet. Der er det heldigvis tørt og varmt. Vi prøver å lokalisere lekebutikken mens samtalen beveger seg videre til den nyeste platen Islander.

Opp gjennom tiden har du endret både på spillestil og produsent. Nå på Islander har du tatt turen helt til Isle of Wight hvor du har fått med deg Paul Butler som produsent. Hvordan har alt dette latt seg utspille?

– Vi har gått litt sånn essayistisk verk, først en tese, en antitese og så en syntese til slutt. Det føles litt ut som at Islander kanskje er de to utrykkene kombinert. Mer eller mindre vellykket, men helt nødvendig for meg å gjøre. Det kjennes litt som om man trengte å sluttføre en triologi, et punktum.

Hvorfor Paul Butler?

– Jeg var så fan av førsteplata til The Bees, det var soundtracket til livet mitt i lang tid. og jeg spilte sammen med Michael Kiwanuka på en festival, noe som låt fint og så hørte jeg på debutplata hans og den syntes jeg låt sensasjonelt fint, så jeg sjekket ut hvem som var produsent og så viste det seg at det var samme fyr som hadde produsert begge. Jeg dro egentlig til Isle of Wight bare for å sjekke om det var mulig, men Paul og jeg, vi ble brødre etter bare noen få minutter, så det var en no-brainer. Jeg reiste over med et knippe låter og tenkte at vi kanskje kunne spille inn fem låter, og så plutselig etter en måned så hadde vi en hel skive.

Nærhet til publikum

Vi finner endelig frem til BR Leker og det tar ikke lange tiden for Bernhoft og finne frem til legohyllen, han plukker ned en legolastebil fra hyllen, ”Det er en blanding av to ting han digger ganske ekstremt”. Legolastebilen blir sammen med en liten lekeape løsningen før vi løper videre, håpet er å rekke å kjøpe et slips til kveldens konsert. Han løper ned rulltrappen og kutter hjørnet, med meg hakk i hælene, vi rekker akkurat inn dørene før butikken stenger. Et rødt slips senere er vi på vei tilbake igjen mot Samfundet.

Når du spiller med band kontra det å spille alene, føler du at du distanserer deg fra publikum?

– Nei, mye mindre enn det jeg fryktet det skulle bli. Jeg lurte på om det skulle bli sånn denne gangen. Jeg følte meg litt nærere publikum solo enn da jeg hadde det kjempebandet mitt før, men det er en eller annen kjemi med det mindre bandet jeg spiller med nå som gjør at det ikke blir sånn. Jeg føler det bare utvider seg i alle retninger.

– Det blir jo litt høydeforskjell, jeg står jo å spiller og det er kanskje ikke så mye rom mellom låtene til småprat, men jeg tror ikke jeg er så bra på det uansett så jeg tror det er greit at folk slipper det.

Finne tilbake til musikkgleden

Du har vokst mye siden Ceramic City Chronicles og blir stadig mer og mer kjent. Er den Bernhoft som vi ble kjent med, mannen med kassegitar og loop-pedal, et avsluttet kapittel etter hvert?

–Jeg er faktisk ikke helt sikker, akkurat nå føles det jo helt utrolig deilig å spille med bandet. Sliter kanskje litt med motivasjonen, med en gang jeg skal tilbake til USA så skal jeg på turne med solobaggen. Og akkurat nå så kjenner jeg at det har vært så stas å spille med band at jeg ikke nødvendigvis har så lyst å sette meg ned og spille kassegitar igjen, men samtidig så tror jeg jo litt på at de to formatene inspirerer hverandre så det kan hende at det blir veldig fint.

Bernhoft forteller at det å ha vært på turne og reisefot nesten konstant siden 2011 har tatt på. Et ønske om å slappe av, sette seg ned i studio, skrive noen låter og finne tilbake til musikkgleden står høyt på listen. Konsertlivet er tøft og det å fly fra en konsert til en annen gir lite tid til overs til å bare sette seg ned og sette på noe musikk. Han gjør det tydelig at han absolutt ikke klager over tingenes tilstand, men at man trenger påfyll av andre ting óg, noe han ikke får så mye av. Han tror at både han og hans publikum har godt av at han gjemmer seg en liten stund.

Bernhoft sine briller er nå helt dekket av små regndråper, sikten er snart lik null, men det er ikke så farlig: Vi er tilbake på Samfundet nå. Før jeg takker for meg og våre veier skilles forteller han at etter november skal han ta en lang og etterlengtet juleferie før det brenner løs igjen i slutten av Januar.