Partyrock for selvbevisste mennesker

Før vi starter intervjuet prater vi om de gåseøynene som symboliserer ironi, og Gåseøyene ute i Oslofjorden, hvor Oh Yeah Tiger ikke skal ta syre. Hele Oh Yeah Tiger-konseptet baserer seg rundt gåseøyne, sier de. En kompis tar bilde av oss sammen, men ingen av mødrene våres veit at vi sigger, så vi stumper siggen og sender vinflaska rundt en siste gang.

Jeg-et jeg refererer til gjennomgående i intervjuet er flytende, og baserer seg på hvem av guttene i bandet som svarer. De er stort sett enige, da.

– Hva er greia med navnet, er ikke det ganske harry - spiller dere Def Leppard-coverlåter eller?

– Okei, vi tok syre på 16. mai og ble enige om at de ikke er noe annet å drive med enn musikk. Så da reiste vi til Polen sammen, hvor vi møtte noen folk vi ville imponere ved å drikke skikkelig mye – den klassiske taktikken. Vi var på stranda og fortalte historier på engelsk, men ingen digga oss eller fant mening i det vi sa. Når en av oss holdt en monolog om en «funny» ting man har gjort, ble svaret fra de andre i bandet automatisk, «Oh Yeah, Tiger!». Og da ble det band.

– Hvorfor har dere ikke komma i navnet da?

– Jævla godt poeng. Men det er egentlig ikke så farlig hvordan man skriver det.

– Er dere ironiske postmodernister, eller vil dere spille kul musikk og mene noe?

– Den siste!

– Hva innebærer det?

– Det innebærer å være til stede og mene det i stedet for å gjemme seg bak ironisk distanse. Konseptet vi driver med er en motsats til distanse, som er «total humiliation». Du blottlegger deg selv fullstendig og lar latterliggjøringen være en del av uttrykket. Den total humiliation-greia har vi stjålet fra Jenny Hval, som er en dritbra artist.

– Prøver dere å være et konseptband eller er dere et konseptband?

– Vi vil hype! Det handler om å være noe mer enn et band som spiller opp til dans. Og sånn er det sikkert for mange som holder på med musikk og kunst i to tusen og seksten. Vi lager partyrock for selvbevisste mennesker. Det ene utelukker ikke det andre. Nei, faen, tenk om det gjør det. Tenk om vi er så kleine. Tenk om vi er dritt.

– Dere er da kule! Men, for å dra det med konsepter litt videre: Anser dere dere selv som et nå er det «endelig hælj»-rockeband? Sparke av seg skoa og knekke en pils, liksom?

– Når skal du snakke med folk som er like som deg – det er når de har helg. Vi opplever det hele tida, fordi vi har evig ferie. Når det er helg skal alle andre chille, og det er lett å tenke «åh, de skal røyke weed, bestille foodora-pizza og sove til ni på kvelden». Fordi vi lever livet uten noen avtaler. Jeg mener, jeg kan ikke være nedlatende om det. Hvor møter man folk? Det er i helga.

– Det høres ut som om dere har en ustrukturert måte å drive på?

– Ja ustrukturert grenser til intuitiv, mann. Vi har mest lyst til å være intuitive. Shoutout til Herman Cappelen, på grunn av intuisjoner. Vi er ikke noe sånt Natt&Dag-band. Og vi er ikke noe Pirate Love-band som kjører rundt i Volvo sjuførti og tar «amf». Det er ikke sånn at vi spiller musikk i helga fordi det er gøy, vi spiller jo hele tida! Vi bruker tida vår på din helg! Eller bare konstant jobbing. Du chiller, vi spiller.

– Hvem er dere inspirert av?

– Det er den klisjeen om at man lager den musikken man vil høre sjæl. Og hvorfor er det en klisjé da? Kanskje fordi det er jævla sant. Jahn Teigen sa det i et intervju. Vi er inspirert av Friedrich Nietzche, Senior Benedict the Moor, Charlie Kaufman, Death Grips, Jurgen Habermas, hehe.

– Jeg veit dere mener det her, ikke tøys, det er fett!

– Ja. Filmen Springbreakers og Harmony Korine også! Han ble busta når han bøffa hundre «dollars» fra veska til Meryl Streep backstage på David Letterman-show fordi han var avhengig av heroin. Det er total humiliation, det.

Neste spørsmål!

Dere er ikke rasister dere? Liberalister ell', am I right? Peace and love? Vil dere lage World music, eller vil dere treffe en nerve?

– Vi har reist mye.

– Nice, dere har hatt med dere en saksofonist fra Leipzig på noen av gigene deres?

– Ja, dritchill fyr! Men tilbake til det gullbelagte spørsmålet. Jeg tror det er en blanding av å treffe en nerve som er umulig å ikke tilnærme seg fordi det er samtiden, og det å være nerven selv, uten å hige etter at du veit at det treffer en nerve fordi det er populært akkurat nå. Hvis du spiller noe som er ektefølt nok, så vil det bli en sånn greie av seg selv. Vi har prata om det at det er jævlig fint å ta med så mange som mulig. Vi har et liberalt forhold til hvem som kan involvere seg i det felleskapet som er bandet.

– Spiser dere kjøtt eller?

– Hvis verden reduserer kjøttforbruket sitt med 20 prosent, blir det bærekraftig! Oh Yeah Tiger burde være et anti-antroposentrisk band som passer på å tenke på alt som er i naturen og på jordkloden, og la være å spise kjøtt helt umotivert. Jeg synes ikke vi skal forbruke i det hele tatt. Jeg synes det er sjukt bra at vi rydder opp etter forfedrene våre.

– Er det noen som har lyst til å si noe mer om noe?

– Ja, det med at vi investerer veldig mye av tankematerialet vårt i musikken, det er helt klart. Det har man skjønt. Det er store refleksjoner som står på spill. Tanken om å hele tiden være på ballen - være supertrendy og strebe etter å være et eller annet, enten det er å skrive for Natt&Dag eller jobbe på Eplehuset, er ikke så viktig. Det er større ting som står på spill enn de tullete små kulturelle tingene der. Det tankegodset går igjen i musikken.

– Man trenger ikke være med på alt, liksom?

– Det er et stort problem at folk skal være så jævlig harde mot seg selv om at de skal oppfylle alle disse kravene de føler utenfra, som «nå skal jeg bli veganer» for eksempel. Det ender opp med å bli hemmende. Det trenger ikke gjelde i like stor grad for alle tingene du tenker på. Det trenger ikke oppfylle alle krav. Igjen, det ene utelukker ikke det andre.

– Siste ting dere vil si?

– Du, kjære leser, er et ekte menneske som faktisk kan komme neste gang vi spiller i Trondheim. Du trenger ikke komme en gang, men la det feste seg litt i hjernebarken da. At vi i Oh Yeah Tiger har lyst til å høre det du har å si. Uten at det skal handle om meg selv, for jeg tenker på meg selv så mye. Jeg elsker å stå i sentrum, sentrum, sentrum, sentrum, sentrum...